Reperbaner i Trondheim 1637 - 1925

av Jan B. Vindheim


Innhold:

1: Framstilling av tauverk

2: Reperbanen på Kalvskindet

3:  Reperbanen under Bakke Gård

4: Reperbaner på Vestsida

5: Repslagerindustriens vekst og fall

6:  Trondhjems siste reperbane

7: Avslutning

Denne artikkelen ble først offentliggjort i Trondhjemske Samlinger 2000 (organ for Trondhjems Historiske Forening). Der er det også fullstendige referanser til kildene.
I denne versjonen er noen små feil korrigert.
Noen nye opplysninger finnes i fila

Oppdateringer



1: Framstilling av tauverk

Vi mennesker har ofte bruk for å feste ting sammen på en smidig måte. I tradisjonelle samfunn kan de fleste mennesker bruke de materialer som er for hånden til å lage tau eller reip. Det er vanlig å bruke plantefibre, eller dyrehuder og skinn som er skåret i strimler. I nyere tid er disse materialene i stor grad erstattet av kunstfibre eller metall-tråder.

Når fibre eller strimler flettes eller tvinnes sammen får de økt styrke, og kunnskapen om de beste måter å gjøre dette på er grunnlaget for repslageriet som håndverk og etterhvert også som industri.

Hjertet i en reperbane er repslagerhjulet, en slektning av spinnerokken. Det store repslagerjulet dreier flere mindre hjul, i hvert av disse er det festet en krok, som enden av garnet eller tauet festet til. I den andre enden av garnet går repslageren bakover mens han slipper ut av råmaterialet som han gjerne har rundt livet.

"..spindehjulet ..meddeler "tvind" eller "snur" til snoren som spindes. Den jevne surr av snurrehjulet gav et saa lunt og godt inntrykk av arbeidsomhet og utholdende flid, at man skal lete forgjæves efter noget lignende.

Særlig innen skipsfarten har behovet for ulike typer tauverk vært stort. Dette har ført til omfattende handel med tauverk og råvarene til framstilling av tauverk. Tauverk har hatt stor strategisk betydning, og spesielt i krigstilstand har det vært vesentlig å sikre seg råvarer og produksjonskapasitetet til vedlikehold av flåten.

I Norge har tauverk særlig vært framstilt av basten fra lindetrær og av ulike rot-trevler. Tauverket på Osebergskipet (ca 800 e.kr) var framstilt av lindebast, men det var også hampetau og hampefrø ombord. De lange slitesterke fibrene fra hampeplanten har i løpet av vikingtida blitt det viktigste materialet for framstilling av tauverk til norske skip.

Hampeplanten stammer fra Sentralasia, og har nådd Europa i historisk tid. I Norge har dyrking av hamp vært innført en gang før år 1000, men det har også vært en omfattende handel med hampefibre. Skatter og avgifter kunne betales i form av hamp, og Kong Christian V påla sine danske bønder å dyrke denne planten.

Framstilling av tauverk til eget bruk har foregått på den enkelte gård helt opp til våre dager. De som ikke har dyrket egen hamp har kjøpt hamp i form av 'dokker', eller bunter av fibre.

Garn og tauverk har helt fram til våre dager på mange gårder blitt tvunnet, eller slått om vinteren. Dette har vært en form for husflid som mannen har tatt seg av.

De store seilskutene hadde enorme mengder tauverk ombord. Det har på større fartøyer dreidd seg om flere titalls kilometer med ulike former for liner, trosser, kabler og reip. En del av dette tauverket har vært framstilt ombord - båtsmannen måtte kunne slå både liner og trosser, og for hele mannskapet var det livsnødvendig å kunne spleise tauverk som var revet sund. Men seilskutenes behov har vært altfor stort til å kunne dekkes av mannskapet. Det aller meste vært framstilt av repslagere på land.

repslaging på dekk

I Trøndelag har det vært dyrket hamp på de fleste gårder, men mesteparten av hampefibrene har kommet sjøverts fra Østersjøen, eller landeveien gjennom Jemtland og Herjedalen. Var det krig med svenskene måtte hampen hentes til Norge helt fra Arkhangelsk. Hans Hagerup, som både var skipsreder og eier av en reperbane, skriver i 1737 at skip fraTrondhjem henter hamp såvel i Østersjøhavnene og St. Petersburg som i 'Archangel'.

Det har vært naturlig å anlegge reperbaner i nærheten av skipsbyggerier og havner. På attenhundretallet og tidligere var det reperbaner i drift på mange steder langs kysten. I Bergen og Oslo har de første reperbanene vært i drift på 1500-tallet. Kong Frederik II lot anlegge en reperbane i tilknytning til flåtens skipsverft i København i 1573 og hentet sannsynligvis tauverk fra denne til de skip han rundt 1580 lot bygge i Trondheim.

Det skulle enda ta mere enn 50 år før den første reperbanen var i drift ved utløpet av Nidelva. Etter enda 70 år ble en ny reperbane anlagt på Bakkestranda i 1702, utover på 1700-tallet kom det flere til. Rundt 1850 var det opptil 10 reperbaner i drift i Trondheim på en og samme tid. Seinere ble virksomheten industrialisert og konsentrert i færre, men større anlegg.

Overgangen fra seilskip til damp reduserte etterspørselen etter tauverk, ny teknologi og innføringa av kunstfibrene var de siste spikrene i likkista for de fleste reperbaner i Norge. Etter år 1900 var det først og fremst fiskeflåten og jordbruket som brukte tradisjonelt tauverk. I industrien var det gjerne kunstfiber og ståltau som var etterspurt.

Og i 1925 ble den aller siste reperbanen i Trondheim nedlagt, nesten 3 hundre år etter at reperbanen på Kalvskindet var satt i gang.


2: Reperbanen på Kalvskindet

Den første reperbanen i Trondheim ble anlagt på Kalvskinnet i 1637, etter at rådmann Anders Helkand og borgermester Otto Lorck hadde fått Kongens Privilegium til å sette igang en slik virksomhet. Kalvskinnet var dengang et jordbruksområde utenfor byen, og tilhørte Kronen. Det ble betalt en årlig landskyld på 'et spand' for leie av en tomt som var sju alen bred (drøyt fire meter) og lå på sørsida av vegen fra Skansen, den nåværende Kongens gate. Reperbanens tomt strakte seg til kommissær Tønders hage, som lå like nord for Hospitalskirken. Sju alen var en normal bredde for en reperbane, tilstrekkelig til at to mann kunne arbeide side om side med å spinne garn.

Reperbanen på Kalvskindet var kommet i drift i mai 1639, og den ble straks et markant trekk i byens utkant. Mellom reperbanen og Kongens gate ble det i 1641 utskilt et jordstykke for bebyggelse som kaltes Reberbanestribelen. Fram til ca år 1800 ble det som nå kalles Smedbakken, fra Repslagerveita ned til Kongens gate kalt Repslagerbakken, eller Reperbakken.

Grunnen til at så framstående menn som Helkand og Lorck - attpåtil i fellesskap - tok intitativ til opprettelsen av en reperbane var tvefoldig:

- For det første krevdes en betydelig kapital, ikke bare til tomta, men også til nødvendig utstyr og lager av såvel råvarer som halvfabrikata og ferdige varer.

- For det andre - og ikke uten sammenheng med det første punktet -lå det en betydelig inntektsmulighet i repslageriet. Denne fortjenesten har naturligvis i stor grad tilfalt de fremstående menn i byen som hadde Kongens privilegium for drift av reperbane. Etter borgermester Helkand var det borgermesterne Tøger Hansen Aastrup og Lauritz Brix som overtok denne attraktive rettigheten.


Repslagernes tradisjoner

Slike høytstående herrer som Helkand og Lorck skulle selvfølgelig ikke selv tvinne tau. De hentet til byen en erfaren repslager ved navn Nils Olsen fra Ålborg, for å ta hånd om det krevende fysiske arbeidet med hampefibrene. Nils Olsen har nok selv deltatt fullt ut i arbeidet, men driften av en reperbane krever mere enn én mann. Det må snart ha blitt behov for å lære opp faste medarbeidere. Repslager Olsen har derfor sikkert hatt i det minste én læregutt. Etterhvert har reperbanene også fått titelen svenner, men i motsetning til i Bergen, har repslagerarbeidet i Trondheim (liksom i resten av landet) aldri vært en del av det organiserte laugsvesenet. Vandrende repslagersvenner som har lagt veien om Trondheim har likevel fått arbeide i byens reperbaner, liksom svenner fra Trondheim har vandret til andre skandinaviske og europeiske reperbaner.

Henry Berg opplyser at Nils Olsen var ansvarlig for driften av reperbanen fram til sin død, ca 1660, og et en ukjent repslager deretter overtok og etterlot virksomheten til sin enke Anna Christophersdatter 1665. I 1664 søkte Repslager Nils Olufsen i Trondhjem til kongen i København om å bli fritatt for 41/2 rd i skyldig skatt. Han forteller at han ble sendt til Trondhjem for å opprette reperbane etter forrige krig, og mistet sin formue i bybrannen 1650. I 1671 ble hans gjensidige testamente med sin hustru Anna Ibsdatter stadfestet av Kongen. Det er mulig at Nils Olufsen har overtatt driften etter Nils Olsen, men det er vel like sannsynlig at de to er en og samme person. Anna Ibsdatter, eller Christophersdatter, har iallfall blitt enke, og overlot i 1675 virksomheten til Rasmus Olsen, som var opplært i bedriften på Kalvskinnet.

Repslager Olsen og hans etterfølgere bodde i et hus ved reperbanen, som i 1679 står oppført blant eiendelene etter rådmann Helkands enke på denne måten:

'På Reberbanen: et Gatehus med en Stue til Gaten med Kjeller under, tilligemed de andre Hus.'
og Henry Berg legger til at huset var bebodd av en Rasmus Olsen, kalt Rasmus Rebslager.

Ved byskattemanntallet i 1687 ble det registrert at Trondheim hadde én repslager og én repslagerenke. Dette må ha vært Rasmus Rebslager og Anna Christophersdatter. I 1685 angis det at Rasmus Rebslager bor i et hus som tilhører borgermester Brix. Ved skiftet etter Laurs Pedersen Brix i 1699 registereres at huset er ubebod,. men i 1702 bebos det av Ernst Petersen.


Hvordan var Reperbanen ?

Henry Berg har i sin oversikt over Trondheims bebyggelse før bybrannen i 1681 ikke funnet vitnesbyrd om noen egen reperbane-bygning i Repslagerveita, og går ut fra at produksjonen har foregått under åpen himmel. Repslagervirksomhet krevde hus, eller en åpen plass, av samme lengde som det reipet som skulle slås, først i nyere tid utvikles det maskiner som kan kveile opp tauverket mens arbeidet foregår. Men det må uansett ha vært behov for et tak over repslagerhjulet og lagerplass til råvarer, halvfabrikata og ferdig tauverk. Disse funksjonene kan ha inngått i repslagerboligen, kanskje i form av egne tilbygg.

Om det ikke har vært tak over reperbanen, har vært vært en viktig begrensing for hva slags tauverk som kunne framstilles. Tauverk framstilt av våt hamp var det ikke lov å selge som skipsutrustning, fordi fibrene ble svekket av fuktigheten.


Weibyes tobakksdåse

Antakelig foregikk arbeidet på Kalvskindet under åpen himmel slik vi også ser det på en tobakksdåse som har tilhørt en av reperbanens eiere. På lokket av denne tobakksdåsen, som finnes på Trøndelag Folkemuseum, er navnet 'Christian Hansen Weibye' malt over et bilde av repslagere i virksomhet. I et litt fortegnet perspektiv ser vi to mann som jobber utendørs med å spinne hampegarn. De har hampefibrene rundt livet og går baklengs fra et repslagerhjul vi skimter inne i et lite hus. Bak den ene repslageren ser vi en stolpe med tverrligger, der garnet kan hektes opp for ikke å slepe i bakken. Bildet er sannsynligvis ikke malt i Trondheim, og viser derfor heller ikke hvordan anlegget på Kalvskindet har sett ut, men det gir en rimelig framstilling av hvordan arbeidet på en reperbane på syttenhundretallet gjerne har foregått.

Nils Olufsens brev til kongen tyder på at reperbanen ble rammet av bybrannen i 1651, men vi veit ikke om repslagerboligen og reperbanens lager har vært rammet av den påfølgende brannen i 1681. Repslagervirksomheten må ha medført en betydelig brannfare, siden tauverk til bruk i skipsfarten ofte ble impregnert med tjære. Denne tjæren har blitt varmet opp til ca 80 grader i svære kopperkjeler som det ferdig slåtte tauverket ble dratt igjennom, eller dyppet i. Vanligvis har denne ytterst brannfarlige prosessen foregått i egne steinhus, som iallfall i seinere tid måtte ligge i en viss avstand fra annen bebyggelse, men noen slik steinbygning på Kalvskinnet har vi ingen vitnesbyrd om før 1681. Brannfaren har sikkert vært en av årsakene til at banen ble plassert netopp på Kalvskinnet, utenfor bybebyggelsen. Etter storbrannen i 1681 ble det forbudt å lagre brannfarlige materialer, herunder hamp og tjære, i selve byen.


Konkurranse og nye eiere

I 1702, overlot Rasmus Repslagers sønn, Ole Rasmussen, driften av anlegget på Kalvskinnet til Ernst Petersen. Petersen betalte en årlig avgift av 16 rigsdaler for reperbanen med tjærehus, repslagerredskap og kopperkjele. På dette tidspunktet var altså tjærehuset oppført. I 1707 kjøpte Petersen liksågodt hele anlegget, til tross for at han da lå i konflikt med eierne av den konkurrerende reperbanen på Bakke.

Kjøpmann Hans Hagerup fikk fornyet privilegiet for reperbanen på Kalvskinnet i 1737. Etter Hagerups død i 1753 overtok hans enke reperbanen som en del av boet, men overlot den så i 1776 til sin nevø, Christian Jelstrup.

Familien Jelstrup har omkring 1780 overlatt driften av reperbanen på Kalvskindet til Hans J. Weibye, som bodde i Kongens gate 19, der Arbeiderforeningens gård ligger idag. Reperbanen strakte seg fra Prinsengate til Kalvskinnsgata, der Christian Weibye i 1803 lot oppføre et annet prektig hus; Weibyegården, som idag rommer Kong Karl Johans Arbeidsstiftelse.

Christian Weibye har drevet reperbanen fra ca år 1800. Ved folketellinga i 1801 oppgis det at 2 repslagersvenner og 6 læregutter, foruten Weibyes egen familie, bor i 'Printssens Gade, Hus 37'. Ellers var det vanlig at repslagersvenner bodde for seg sjøl, og ikke hos mester slik mange andre håndverkersvenner var nødt til.

Ettersom Kalvskinnet har blitt bebygd har den lange reperbanen skapt problemer. Fram til Smedbakken (som det nå heter) har banen på attenhundretallet vært innebygd, men når spinnestien derfra og utover har vært i bruk har veiene vært sperret '..av utspændte snorer og taugverk, som var under spinding, saa fotgjængere værsÕgo fik bøie knæ for den gud Cannabis Sativa ..', som det sto i 'Adresseavisen'

I 1857 tilfalt reperbane-tomta Trondhjems Borgerlige Realskole, som følge av av et arveskifte i familien Jelstrup.I 1863 ble grunnen ekspropriert av Trondheim Kommune Omkring dette tidspunktet må vi også gå ut fra at driften ved reperbanen på Kalvskindet har opphørt.

Etableringa av reperbanen har vært en viktig forutsetning for veksten i skipsfarten på Trondheim havn i siste halvdel av 1600-tallet, og for den seinere etableringa av skipsverft på Bakklandet. Og behovet for tauverk til skipsreparasjoner har nok stimulert opprettelsen av Trondheims andre reperbane. Denne ble anlagt på Bakklandet i 1702, samme år som Ernst Petersen overtok virksomheten på Kalvskindet.


3: Reperbanen under Bakke Gård

Forbudet mot lagring av brennbare materialer i Midtbyen må ha gjort det atskillig mere attraktivt å opprette nye virksomheter på Bakklandet. Der satt Biskop Peder Krog på Bakke Gård og så ned på skip som ble reparert på Bakkestranden. Krog var en mann som ikke gikk av veien for en konflikt med sin neste, og nå så han muligheten for å overta en del av byens repslagervirksomhet. I 1702 fikk han kongelig priviliegium for å anlegge en reperbane på stranda nedenfor Bakke. Han skaffet seg også en repslagermester fra Bergen som bar navnet Brynild Amundsen. Amundsen var i arbeid på Bakke i god tid før det skriftlige privilegiet forelå, og står innført allerede i manntallet for 1701 som beboer på Bakklandet.


Repslager mot repslager

Krogs intitiativ utløste den første i en serie rettstvister om repslager-virksomheten i Trondheim og omegn. Borgermester Brix, som hadde privilegiet for reperbanen på Kalvskindet, var ikke interessert i å overlate inntektene av repslagervirksomheten til biskopen. På borgermesterens vegne gikk derfor Ernst Petersen til sak mot Brynild Amundsen med en stevning av 12. oktober. Allerede 19 oktober ble Petersens stevning behandlet i byretten. Framstående borgere påpekte betydningen av den allerede tradisjonsrike virksomheten på Kalvskindet, og understreket at den nye anlegget på Bakke var til stor skade for det gamle repslageriet. Amundsen framholdt på sin side at byretten ikke hadde noen jurisdiksjon på Bakklandet, som hørte til Strinda. Byfogden måtte akseptere dette argumentet, og overførte saka til retten i Strinda. Dette berørte ikke innholdet i søksmålet, men måtte likevel anses som en foreløpig seier til biskop Krog og repslager Amundsen.

Neste runde gikk i tinget på Moholt den 23. januar 1703. Ernst Petersen klagde ikke bare over at den nye reperbanen var i strid med hans privilegier, men anklaget også Amundsen for å tilby sitt arbeide til alt for lave priser. Henry Berg skriver:

Han mente også at Brynild tok brødet fra hans munn ved å gjøre arbeidet for billig, hvorfor denne oppga sine priser: For vågen tok han 2 a 3 ort alt etter arbeidets art, for en mark snøre tok han 10 sk. og for en favn tøm 2 sk., priser som ingen synes å ha noe å utsette på. Videre fremla Brynild foged og presteattester for sitt ærlige forhold utenfor og innenfor Bergens by. Saken ble derpå utsatt til neste ting om en uke, men innen den tid hadde biskopen fått svar fra København på sin ansøkning og kunne vise at han også hadde kongelig privilegium på å drive reperbane på sin gård Bakke, så saken falt bort av seg selv.

Eiere og driver av banen på Kalvskindet mente at Amundsens reperbane skulle flyttes dit, men i 1703 ble det inngått et forlik som innebar at begge reperbaner skulle drives i fellesskap under ledelse av Amundsen. Dette fellesskapet har åpenbart ikke vært tilfredsstillende, for Petersen sendte i april 1704 et klageskriv på Brynild Amundsen til biskop Krog. Det ble deretter inngått et nytt forlik mellom de stridende repslagerne. Forliket ga dem begge rett til å bruke anlegget på Bakke. Amundsen skulle få en avgift fra Petersen for rep denne lot slå på Bakke gårds reperbane.

Denne avtalen kan tyde på at banen på Kalvskindet var iferd med å bli for liten, slik at større oppgaver som kabler og trosser mere hensiktsmessig kunne framstilles på det nye, og formodentlig mere moderne, anlegget på Bakke.

Stridighetene mellom repslagerne fortsatte ennå i flere år, med protester og klager i 1704, 1705, 1707 og 1708. De kongelige bevilgninger for drift av reperbanen under Bakke gård, utstedt til til L Holst og Brynild Amundsen, ble gjentatt 20. juni 1703 og nok en gang den13. August 1708.


Strid om odelsrett

Om de vedvarende stridighetene kan ha vært medvirkende årsak til at Biskop Krog bestemte å avvikle sitt engasjement i reperbanen veit jeg ikke, men det foreligger iallfall et 'Gavebrev av Biskop Peder Krog til sin Svigersøn President Collin af Reberbane paa Bakke med Huse til Odel og Eiendom. dat 14 October 1709'. Dette gavebrevet skulle føre til innfløkte arvetvister etter biskopens død. Collin overtok ansvaret for reperbanen på Bakke fra 1710.

Da Armfeldts armer nærmet seg Trondheim i 1718 ble anlegget ødelagt av de norske styrkene, for at det ikke skulle falle i fiendens hender. Etter krigen måtte Kongen erstatte de tap forsvarerne hadde forvoldt. Biskop Krog klager blant annet over 'Hans Reberbane, Baklandets Oppbrennelse' og vil ha erstattet bortfall av leieinntekter for to år, tilsammen 170 riksdaler, og siden gjenoppbygning ikke kan skje før om ti år, et samlet tap på 600 riksdaler. Fra 'Brynold Amundsen', opsitter under Bakke gård, ble det presentert et krav på 220 rdl.

Det gis ingen opplysninger om selve anlegget, men uttrykket 'Opbrennelse' tyder på at det må ha omfattet en form for bygning. Antakelig har repslageriet vært svært enkelt - et råvarelager med diverse utstyr, et tjærehus og et langstrakt flatt strandstykke, avgrenset av en steinmur mot fjæra.

Kontroversene rundt Biskop Krogs virksomheter tok ikke slutt da han døde i 1731. I 1742 ville Jens Hansen Collin auksjonere bort reperbanen, men hans svoger, biskopens sønn Christian Krog, hevdet å ha odelsrett til banen og anla sak for å få sin rett til banen fastslått. Saka verserte i ulike rettsinstanser i en årrekke. I 1744 ble det inngått avtale om at Krog skulle overta retten til banen mot å betale 300 riksdaler til Collin. Året etter stevnet Collin Krog for manglende betaling av de 300 riksdaler, og nye runder fulgte inntil banen i 1760 endelig ble tilkjent Christian Krog.

Striden om eierskapet hat kanskje ikke hatt så guntig virkning på arbeidet i reperbanen. I 1750 ble iallfall en Rebslager Knud Sivertsen Lykke stevnet for byfogden 'for slet udført Arbeid og daarlig contant Betaling'. Lykke har etter alt å dømme drevet reperbanen på Bakke


Repslagerne Schanche

Bakke Gård ble i 1787 solgt til regimentskvartermester Johannes Finne, som satte bort driften av reperbanen til repslager Albert Schanche og seinere til dennes sønn Albrigt.

Den 11 desember 1811 utstedte Kong Frederik 6. 'Privilegium for Regimentsquartermester Johannes Finne til en Reberbanes Anlæg og Drift paa Bakke Gaard ved Trondhjem', men dette har vært en stadfesting av retten til å drive det eksisterende anlegget. At det var i lønnsom drift reflekteres av det faktum at rebslager Albrigt Schanche tidligere samme år var blitt pålagt å bidra med den betydelige sum av 30 Riksdaler til Norges Banks fond.

Reperbanen på Bakke har på dette tidspunktet vært mellom hundre og to hundre meter lang. På enkelte strekninger lå reperbanen inneklemt mellom riksveien til Innherred og sin beskyttende steinmur mot sjøen, siden fjæra ikke var utfylt slik vi ser idag. I 1810 hadde trafikken langs Innherreds-veien økt i en slik grad at magistraten påla Finne å oppføre gjerde mellom reperbanen og veien, men Finne har åpenbart vegret seg mot denne utgiften, siden magistraten gjentok sin oppfordring såvel i 1810 som i 1815.

I 1823 ble det inngått en avtale mellom repslager Albrigt Schanche og enkefru Brun om at repslageren og hans sønn skulle skulle bygsle anlegget mot en årlig avgift på 40 spd. Seks år seinere heter det at Enkefru Finne selger reberbanen til Schanche. Det må dreie seg om anlegget og retten til å drive repslagervirksomhet og ikke om grunnen, siden det forstatt skal svares en årlig avgift på 60 speciedaler

I 1834 ble eiendommen Bakke Gård delt i de to nye eiendommene Rosenborg gård og Bakke gård. Som en del av skylddelinga ble også leie-inntektene fra reperbanen fordelt med 5/6 deler på Bakke og 1/6 på Rosenborg.


Hvordan bygningen så ut.

rosenvinges bilde fra 1821

Et gouache-maleri utført i 1821 av den dengang bare 17 år gamle kunstneren J.F. Rosenvinge gir et glimt av virksomheten i repslageriet på Bakkestranda. Vi ser to svenner som går baklengs og spinner garn, som de etterhvert henger opp i 'galger'over spinnebanen. raåmaterialet, hampefibrene, har de surret rundt livet.

Åpenbart var det i 1821 ingen innebygd spinnehall, men en gang før 1850 må en spinnehall ha blitt oppført. Reberbanen ble rammet av brann i mai 1853, men ble raskt gjenoppbygd. I ny branntakst fra 12. august 1856 går det fram at selve banebygningen har en lengde på 137 alen (ca 90 meter) og en bredde på 71/2 alen (4 meter). De første 50 alen har teglsteinstak mens den ytterste delen oppgis å være tekt med papp. Foruten denne spinnehallen, taksert til 240 Spd, nevnes det at anlegget omfatter en hampebod i tømmer, verdsatt til 70 Spd. Inntil reperbaneanlegget er det flere andre bygninger som inneholder boliger, formodentlig for repslagermesteren og hans ansatte.

I en udatert beskrivelse av Bakke Reperbane, som må være noe nyere, går det fram at banehuset er 105 favner i lengde (ca 197 meter), strekker seg til 'den forrige Graaes Dampmølle' og er svakt bøyd. På et kart fra ca. 1875 er det påført at flere bygninger ved reperbanen er festet av daværende repslager Næss.

Spinnehallen på Bakke var bygd etter det vanlige mønster for slike bygninger. Den tar utgangspunkt i en solid 'kjernebygning' som går over i en litt mindre spinnehall (det fortsetter ofte i enda tynnere haller) for til sist å ende med store dører som kan åpnes for å ta i bruk det åpne området utenfor som 'spinnesti'. Få år seinere skulle situasjonen bli annerledes. De gamle håndverkernes tunge innsats med hamp og andre fibre ble supplert, og delvis erstattet, med moderne maskinkraft.

I 1880 ble det vedtatt en ny reguleringsplan for Bakkestranda som innebar omfattende utfylling nedenfor reperbanen. Allerede før dette hadde det vært konflikter i samband med trafikken til og fra stranda. Fergetrafikken fra Brattøra til Bakkestranda førte til mye ferdsel gjennom reperbanens anlegg, og det ble gjort flere forsøk på å legge en vei rundt anlegget. I reperbanens siste tid ble veien bygd opp slik at bygningene syntes langt lavere, og det ble anlagt en trapp over taket på reperbanen.

I 1702 hadde biskop Krog anlagt sin reperbane utenfor byen. På slutten av attenhundretallet lå den i et attraktivt industriområde. Beliggenheten ble slik en viktig faktor som talte for nedlegging av den tradisjonsrike banen.

spinnehallen ved Bakke ca 1900
Illustrasjon: Rester av spinnehallen ved Bakke ca 1890


4: Reperbaner på Vestsida

De to første reperbanene i Trondheim ble altså anlagt på Kalvskinnet og på Bakke. Det neste stedet der det ble aktuelt å anlegge repslageri var Ila, men det er ikke lett å slå fast nøyaktig når eller hvor dette har skjedd. Noe av problemet ligger i at reperbanene på 1700-tallet ofte manglet faste anlegg, et annet problem ligger i de upresise stedsangivelsene.

Allerede i 1732 har tanken om en reperbane i Ila blitt lansert av en Vilh. Hansen. Det kan ha sammenheng med at havna i Ila var det viktigste utskipingsstedet for trelast fra Trondheim, og at reparasjoner av skip derfor naturlig foregikk der. Hansens forslag utløste skarpe protester fra Justits-raad Collin. Som innehaver av Bakke Gaards Reberbane skrev han til Kongen og ba om 'at ikke nogen Reberbane i Ilsvigen maatte anlægges'. Det er ikke sikkert at noen tredje reperbane har kommet i drift som følge av Hansens forslag, skjønt Støren oppgir at en reperbane kom i drift i Ilsvika i 1736, og tilmed oppgir måneden juni.

Planene om en ny reperbane var i alle fall seiglivede og i 1739 søkte cancelliraadinde Rogerts om kongelig privilegium for drift av en tredje bane. Denne søknaden utløste en ny bølge av protester fra eierne av de eksisterende reperbaner. Spørsmålet ble nå også tatt opp av magistraten, som samlet seg på rådstua den 17de april 1739 'med 7 af Byens Ældste & Bedste Skippere, der erklærede at være kjent med de 2de Reberbaner'. Skipperne forsikret at de to eksisterende reperbaner var tilstrekkelig til å dekke deres behov på beste måte, og magistraten sluttet seg til dette synpsunktet.


Reperbanen på Steinberget

Hvilke kontakter cancelliraadinden har hatt til København veit jeg ikke, men de må åpenbart ha vært tilstede, for i tidens fylde innløper det et skriv fra Kong Fredrik 5. Enkefru Rogerts får en bevilgning datert 2. desember 1747 som gir henne rett til å opprette en 3die reperbane i Trondheim. Eierne av de tidligere reperbanene leverer den 2. april 1749 en ny klage på bevilgningen. Det har likevel ikke hjulpet. Seinest 1750 må driften i fru Rogerts anlegg ha kommet igang - ikke i Ilsvika, men på toppen av Steinberget. Gerhard Schøning nevner at det ligger en reperbane på veien 'over Steenbierget og Bye-Aasen' og på Berlins 'Kart over Byemarken' fra 1774 er det tydelig inntegnet en reperbane langs veien nedenfor dagens museumsområde. Banen har vært åpen, uten tak eller vegger, liksom anleggene på Kalvskinnet og Bakke har vært på denne tida.

Banen har ikke hatt noen lang levetid,den ble ifølge et notat fra 1796 drevet 'en ganske kort Tiid formedelst Mangel af tilstrækkelige Kræfter, samt ufordelagtig Beliggenhed og især ....Tilsyn'. Wilhelm Støren skriver at 'reperbanen på Steinberget' i 1766 ble solgt av krigsråd Paul Rogerts til Carsten C. Feldtstedt. Hoffagentinne Catharina Lysholm festet eiendommen i 1774, og overdrog den i 1779 til assessor Gerhard Willemsen.


Reperbanen i Ilsvika

Det er slett ikke sikkert det har kommet noen reperbane i drift utenfor Skansen før år 1800, for når Henrich Meincke i 1796 søker om kongelig privilegium for opprettelse av en reperbane 'paa den mig tilhørende Ejendom Ihlsvigen, som ligger paa Byens Territorium' protesterer innehaverne av reperbanene på Bakke og på Kalvskindet igjen mot 'en 3die Reberbanes Oprettelse'.

Nok en gang innkaller magistraten framtredende skippere som uttaler at de har blitt vel betjent av de to eksisterende anlegg. Henrich Meincke er ikke bare eier av Ilsvika men også bror av Hoffagentinne Catharina Lysholm som festet 'reperbanen i Steinberget' tyve år tidligere. Det kan tenkes at han ønsket å overføre privilegiet og noe av utstyret fra Steinberget til et nytt anlegg, for å sikre leveransen av tauverk til sine betydelige skipsfartsinteresser og til verftet han hadde etablert noen år tidligere på Bakklandet.

Meinckes initiativ har heller ikke falt i god jord hos en gruppe framtredende borgere, som i april 1796 henvender seg til magistraten med et skriv, der de peker på at repslagernæringen gir dårlig lønnsomhet, og fremhever nedleggelsen av banen på Steinberget som bevis på dette. Videre spørres det om '...hr. Meinckes hensigt er at misbruge sin magt og Rigdom, at ruinere med sit Anlæg de 2de før nævnte Reberbaners Drift ...'. Brevet er undertegnet av de knapt mindre rike og mektige borgerne Hoë, N. Schmidt, Carsten Wensell, Jelstrup, Sommer, H. Wensell, Lorck, Erlandsen, Wingaard, Geding og Ulich.

I 1801 foregår fortsatt behandling av søknad om privilegium for drift av reperbane. Stedet angis nå som 'på Ihlevolden' og 'fra Skandsen til Arilds-løkken'. Henrich Meincke oppgir at han har fått tak i en repslager Johan Peter Iversen til å drive det planlagte anlegget. Samme år er Iversen registrert i folketellinga som bosatt 'i forstaden Ihlen' og sysselsatt som 'Mester paa Hans Pettersen Dicks reberbane'. I 'forstaden Ihlen, Hus 9, udenfor Elven' er det videre registrert at det bor 2 repslagersvenner og tre læregutter. Dick selv er ikke registert i folketellinga.

Wilhelm Støren hevder at Hans P. Dick overtok en reperbane i Ilsvika i 1780-årene (og at den var opprettet i 1736). J.O Johansen skriver at Dick startet reperbanen i Ilsvika i 1780. En reperbane i Ilsvika har åpenbart vært virksom før år 1800, men neppe så tidlig som i 1736. En oppstartsdato rundt 1780 er nok også i tidligste laget. Men 1780 er sannsynligvis datoen for oppføring av Dickgården, og reperbanen har nok ligget nær denne.

Det er meget mulig at Dick har startet sin reperbane før Kongens privilegium forelå, men det har neppe gått mange år før de øvrige reperbaners eiere protesterte. Det første protestskrivet til magistraten er datert i 1796, og vi kan derfor gå ut fra at Reperbanen i Ilsvika har vært i funksjon før dette tidspunktet.

Hans P. Dick hadde betydelige eierinteresser i Ilaområdet. Han overtok familien Meinckes eiendommer i Ilsvika, og kunne i 1803 overlate både Arildsløkken, Dickaunet og Ilsviken gård, med reperbane, til sin sønn Hans J. A. Dick. Denne drev reperbanen med stadig dårligere utbytte fram til 1845, da han måtte melde oppbud, hvoretter han "boede i den lille Gaard ved Reberbanen i Ihlsvigen, hvor han kummerlig fortsatte Rebslageriet", inntil hans eldste sønn overtok. Men i 1849 gikk også denne sønnen konkurs og både reperbanen og Ilsvika ble overtatt av kemner Hans N. Ellefsen.

Ilsvika reperbane skal ifølge en artikkel i Adresseavisen i 1925 ha ligget "langs stranden utover mot Ilsviken hovedgaard', og ha vært 'den mest velbyggede og velstelte av samtlige lignende anlæg inden vor bys grænser'. Flere årtier seinere gikk det fortsatt gjetord om repslager (Hans P.) Dick og den enestående kvaliteten på hans arbeide.


Banen på Ytre Løkke

Underskriverne av brevet fra 1796 har i det lange løp heller ikke vært fornøyd med 'de tvende reberbaner'. I 1804 sørget Hospitalsforstander Fyhn for å leie ut et område på Ytre Løkke til Generalauditør Selmer, for 40 rdl i året. Slike leieinntekter tilfalt hospitalsforstanderen selv, noe som neppe har dempet hans entusiasme for prosjektet. Ifølge Byleksikonet har Selmer overlatt virksomheten til Stiftsamtmann F. C. Trampe og krigsråd A.S. Dick i 1817. Disse har igjen overdratt reperbanen i 1832 til 'et kompaniskap som var dominert av firmaet Hoë & Co'. Tidspunktet er tvilsomt, siden anlegget er avmerket som 'Hoë & Comps reperbane' allerede på Bloms bykart fra 1830.

Hermann Hoës firma var i første halvdel av attenhundretallet en betydelig skipsreder i Trondheim, med interesser i skipsbygging og alle slags handel. Det var naturlig for et slikt firma å inkludere en reperbane i sin virksomhet.

Ytre Løkke var den gangen et åpent område som ble brukt til eksersisplass for garnisonen. Når det nå etterhvert ble bebygd, måtte husene tilpasse seg reperbanen. Tomtene er derfor svært smale ytterst mot Skansen, og husene fikk ikke ha vinduer eller dører mot reperbanen av hensyn til brannfaren. Reperbanen på løkkene skal ha vært 'overbygget og tilstængt for publikum'. Det tilhørende tjærehuset lå på hjørnet av Batterigata, og ble stående etter at selve reperbanen var nedlagt.

'Alle egte trøndere vil nok huske pa Tjærrabua ut'i Gjeilan - et rødmalt træhus som stod der like ufjælg, længe efter at reperbaen var forsvundet. Tjærrabua endte sine dage som et almindelig stinkende fiskutsalg. Den fordums tjæreduft hadde vært meget at foretrekke'.

Etter 1840 ble Reperbanen på Ytre Løkke overtatt av konsul F. C. Garmann, og drevet av bl.a. repslagerne Foss og Ronæss. Den var i drift fram til 1873, og en liten bit av anlegget er blitt bevart av Trondheim Kommune som del av 'det historiske kvartal' på Hospitalsløkkan.


Arnesens bane

Den største reperbanen i Ila gikk fra 'Løven' til 'Hjorten' - dvs fra Østre Ila til Kofoedgeilan. Ifølge Støren ble den 'anlagt i 1853 av Helge Andreas Petersen, som drev den til 1865. Så ble den overtatt av skipsfører Peder Arnt Arnesen. Han gikk konkurs i 1883 og Støren opplyser at banen da ble nedlagt.', Så enkelt var det likevel ikke. Arnesen hadde bygd opp et moderne og velutstyrt anlegg, som ble leidd ut til den driftige J. C. F. Düwe. Fritz Düwel arbeidet som læregutt hos sin far, og forteller slik fra virksomheten på Ilevolden:

'Arnesen-banen' ...var 90 favner overbygget, resten var åpen fra Hans Nissens gate utover til 'Kofodgjeilan'. Når vi slog trosser, som skulde være 120 favner lang, måtte vi helt ut til 'Kofodgjeilan'. men da Hans Nissens gate ikke kunde sperres for trafik, måtte vi ha en eller to mand stående der for at løfte cordelene eller trossene op, så at kjørende og gående kunde passere under.

Om høsten og vinteren kunde isen ligge speilblank utover reperbanen og da måtte vi bruke firingstaug på aktermaskinen, istedet for den vanlige belastning, som bestod av en slæde av stokker som blev belastet med store stene eller tønder fyldt med sand. Under dreiningen av trossen krympet jo denne og slæden med belastningen slæptes da efter og holdt tauget stivt så det ikke hang på jorden. Var jorden derimot islagt, kunde ikke slæpelast benyttes, for den 'gled på isen' istedet brugte vi et taug som vi slog fast i maskinen og den andre enden rundt en pæle og så bremset vi så passende at trossen holdt sig stiv under slagningen.

Som drivkraft i denne reperbane hadde vi en vandkraftmaskine. Den var dog for svak, det hendte nemlig, når vi slog tykkere taug, at den nektet å gå rundt. det var da fare for at 'runden' (snurren) i tauget vilde tvinge den til at gå andre veien, hvorfor man måtte være snar til at 'låse' den, før den begyndte at gå den gale veien.

Ikke alle kjørende og gående var fornøyd med å finne Hans Nissens gate sperret av repslagere. I 1882 bevilget Bystyret 3500 kr til en undergang under banen, uten at arbeidet ble satt igang. I juli 1888 fikk Trondhjems Magistrat et brev fra Jacob Larsen, som eier av reperbanen, der det heter:

Leieren av min Reberbane i Ihlen har beklaget seg over at blive forulempet i sin drift, ved den Trafik, som foregaar over Banen gjennem Hans Nissens Gade. For at raade Bod herpaa, vil jeg blive nødt til at lade Gaden spærre ved Opbygning af Stakit paa begge Sider af Banen ... Idet jeg herved skal faa Lov at underrette den Ærede Magistrat, at jeg, mod en Godtgiørelse af kroner 9000, vil være villig til at sløife Banen i hele sin Længde...

Da Magistraten ikke slo til på dette tilbudet, gjorde Larsen alvor av trusselen og satte opp stakitt tvers over Hans Nissen gate på begge sider av Reperbanen. Bystyret vedtok så, etter forhandlinger med Larsen, å overta banen for kr 6000. Dermed unngikk man utgiftene til bygging av undergang og ervervet dessuten en Tjærebod med Kobberpande og annet inventar med en samlet salgsverdi på minimum kr 500. Stakittene fulgte derimot ikke med på kjøpet, dem fjernet hr. Larsen til bruk på annet sted.

Reperbanen på Ila ble raskt revet, og repslager Düwel måtte finne et nytt sted å drive sin virksomhet. Han oppførtet ett nytt anlegg på Lademoen, som vi skal komme tilbake til.


Leinan og Hegdahl

Den reperbane kansellirådinne Rogerts anla påSteinberget rundt 1750 var bare i drift et tiår eller to. det samme gjelder for en eller muligens to reperbaner som ble drevet i siste halvdel av attenhundrtallet nederst i Steinberget. De to aktuelle repslagerne er Ole Leinan og J. H. Hegdahl.

Ole Leinan var en sjømann som gikk på land rundt 1860, bygde seg 'en net liten bolig' i Steinberget og anla en liten reperbane der han tok tilfeldige oppdrag for å tjene til livets opphold. Leinans reperbane 'laa aapen for alle vinde og veir; den besto nemlig bare av et spindehus og en stolperække'. 'Det er mig fortalt, at det også var en liten reperbane oppe i Stenberget dengang, men det var vist nok bare 1 mand som arbeidet der med snørelægning', skriver Fritz Düwel, om tida rundt 1880.

I folketellinga fra 1865 er både Hegdahl og Leinan oppført som repslagere, Hegdahl med bopel på 'Hlademoen' og Leinan på Nidarli i Steinberget. Støren skriver at bakermester J. H. Hegdahl drev en reperbane 'på Dyrborg' i 1870 og 80-årene, mens Johansen omtaler Hegdahls reperbane på Dyrborg og Ole Leinans bane i Nedre Åsvei som to forskjellige anlegg. På kart fra 1868 og seinere later det til å være en reperbane der nederste del av Dyrborgveien nå ligger. Jeg antar dette er reperbanen som Ole Leinan opprettet rundt 1860, og at Hegdahl først har overtatt den, og siden flyttet videre til Bakke.

Johansen skriver at Hegdahl overtok banen på Bakke etter Næss, og i et regnskapsnotat fra 1894 merket 'Reberbanens Interessentskab' står det at Repslager Hegdahl hadde en omsetning på nærmere 18 tusen kroner det året. Vi kan derfor anta at Hegdahl har forlatt sitt anlegg på Dyrborg, for å flytte til de langt mere moderne lokalene på Bakke omkring 1890.


5: Repslagerindustriens vekst og fall

I løpet av 1800 tallet har det blitt vanlig å bygge inn reperbanene i hele sin lengde. Dette har gjort det mulig å slå reip i alle slags vær, året rundt, men det har ikke vært varmere bak de tynne og utette plankeveggene enn utenfor, og det har selvfølgelig vært en betydelig investering forbundet med en bygning i flere hundre meters lengde. Også eierstrukturen var iferd med å forvandles. I løpet av attenhundre-tallet ble det vanlig at eier og driver var den samme.

Den store økningen i internasjonal skipsfart basert på seilskuter har ført til gode tider for repslagerfaget, og en voldsom økning i antall reperbaner på 1800-tallet. I Trondhjem var det i 1836 registrert 3 repslagermestere som sysselsatte 15 faste arbeidere og 4 daglønnere til å bearbeide 1600 Voger hamp og 50 Tønder Tjære.

I 1841 oppgis det å ha vært fire reperbaner i drift, men i 1850 bare 3. Dicks reperbane ble som nevnt nedlagt i 1849, og de tre har nok derfor vært reperbanene på Løkkene, på Kalvskindet og på Bakke. Disse tre reperbaner sysselsatte 28 arbeidere, og de forbrukte 450 skippund hamp årlig (ca 70 000 kg). I løpet av de nærmeste år ble det satt igang en rekke reperbaner, men før århundreskiftet var de fleste sporløst forsvunnet igjen.

I 1856 skal det være 6 reperbaner i drift i Trondhjem By, med ialt 39 Svender og drenge, og et årlig forbruk på (fortsatt) 450 skippund hamp. I 1865 fantes det ifølge Amtmendenes femårsberetning hele 46 rebslagerier i riket, hvorav de 10 lå i Trondhjem by. Disse ti anlegg hadde 85 oppsynsmenn og arbeidere, og forarbeidet 1 872 centner hamp (dvs. 93 600 kg), hovedsakelig til tauverk.

På Bloms kart fra 1830 er reperbanene på Bakke, Kalvskindet og Hospitalsløkkan avmerket, men ingen repslagerier utenfor Skansen. I1830 har også Dickbanen i Ilsvika vært i virksomhet, etter 1850 kom Petersens bane i Ila, minst en bane på Dyrborg, og en på Høiset Gård ved Granåsen. Dahls reperbane i Frostaveien er avmerket på Bruns kart fra 1896 og 1904, liksom Fritz Düwels anlegg, litt lenger ute på Lademoen.

Noen av anleggene kan ha hatt flere spinnebaner, men det er likevel et stykke igjen til de ti baner stiftsamtmannen oppgir. Fritz Düwel skriver at hans fars kortvarige anlegg på Møllenberg bare besto av 'en bod som lå i hjørnet mot Kristianstensbakken'. Andre anlegg, som vi ikke kjenner til, kan ha vært like enkle.


Nye tider på Bakke

På denne tid har har repslagervirksomheten vært iferd med å bli industrialisert. Hester, dampmaskiner, vannkraft og elektrisistet er blitt tatt i bruk. Eierne har blitt rike men har etterhvert også fått kjenne motgangen - gjennom flere konkursbølger som har ført til at nye eiere har overtatt anleggene.

Som vi hører fra Düwel jr. hadde Arnesen installert vannkraftdrevne maskiner i repslageriet på Ila. Sannsynligvis har han også modernisert og utvidet bygningene. Dette var ikke minst nødvendig for å holde tritt med konkurransen tvers over byen. Johan Næss på Bakke Reperbane hadde nemlig tatt vannkraft i bruk allerede før 1870 og økt arbeidsstokken til 22 mann. Fem år seinere har utviklingen skutt ytterligere fart:

På NæssÕ repslagerverksteder var det 60 arbeidere og funksjonærer. Selve repslagerbanen var et 540 alen langt hus i to etasjer, hvor en fant 'engelske Slaa- og Udhalermaskiner efter nyeste System, dreven af en 10 Hestekræfters Dampmaskine '

I tillegg til maskinene har Næss tatt i bruk hester til det tunge arbeidet med utdragning av trosser. Det later ikke til at andre repslagere i Trondheim enn Næss og - noe seinere - Düwel har brukt hester, men hester var ellers en utbredt form for mekanisering av repslagerfaget.


Konkursbølgen kommer

I løpet av 1870 åra har repslageriene til Arnesen og Næss langt på vei utkonkurrert de mindre bedriftene innen faget. De to repslagermesterne var blant byens største skattytere og sysselsatte godt over 100 mann på det meste. Repslager Næss fikk æren av å by den svenske dronning opp til ballets første dans da hun besøkte byen Det kan ha vært under kongebesøket i 1882.

I 1876 har de to industrialiserte repslageriene hatt en dominerende stilling i Trondhjem, men snart skulle dårlige tider og økende import ramme også disse. I 1878 måtte både Arnesen og Næss (i likhet med mange andre av byens bedriftseiere, store såvel som små) begjære seg konkurs.

Hverken Arnesen eller Næss lot seg imidlertid knekke av den første nedgangen sist på 1870-tallet. De har fortsatt driften, gjennom nye akkorder og konkurser. Arnesen stengte dørene på Ilevollen for godt i 1883 (men anlegget ble altså drevet av Düwel til 1890). Næss derimot utvidet sitt anlegg på Bakke i 1884 og var samme år fortsatt en av byens største skattytere. Næss holdt driften igang på Bakkestranda til først på 1890-tallet, og anlegget ble deretter drevet ytterligere noen år av repslager Hegdahl.

Amtmannen peker i sin femårsberetning på såvel import fra utlandet som konkurransen fra innenlandske straffanstalter som årsaker til problemene for repslagerfaget. Helt fra begynnelsen av århundret hadde arbeidsanstaltene tilbudt småarbeider innen repslagerfaget til lave priser. I 1802 meldes f.eks. at Trondhjems Arbeidsinstitutt har solgt 'hampegarns fiskenødder' for 75.37 daler Dette blir likevel ingen forklaring på nedgangen for de to storbedriftene. Det er mere rimelig å peke på overmodige investeringer og sviktende internasjonale konjunkturer, samt ikke minst overgangen fra seilskip til damp og den følgende nedgangen i behovet for tauverk.


Myhres reperbane

En av Trondheims tre repslagere i folketellinga fra 1865 er 64 år gamle Lars Myhre, bosatt på Øvre Baklandet. Han kan ha vært far til den Martin Myhre som i 1862 kjøpte Lien Gård i Strinda, og anla en reperbane der. I 1875 var Martin Myhre 42 år gammel, og hadde tre læregutter boende hos seg. Reperbanen later til å ha gått bra, for Myhre kjøpte Høiset og flere andre naboeiendommer. Han overdro disse så vel som reperbanen til sin sønn Johan Myhre i 1898. År 1900 bodde to repslagerlærlinger hos Johan Myhre på Høiset, mens hans far Martin, som nå var blitt 65 år gammel, også er oppgitt som aktiv repslager.

I 1925 skriver 'Genuin Trønder' at Myhres bane lå 'et stykke ovenfor Reitgjærdet ...Banen saaes oppe i lien, litt søndenfor gaarden Granaasen'. Sammesteds opplyses det at banen har vært i drift 'indtil de seneste aar'. Vi må derfor kunne anslå at Myhres reperbane har vært virksom fram til omkring 1920.


Dahls reperbane på Bakkaunet

kart over dahls reperbane Dahls reperbane i Gamle Kongevei ble også opprettet mot slutten av attenhundretallet og drevet til inn i 1900-årene. Eiendommen var en parsell av 'Lykkens Prøve' som ifølge Støren ble solgt til repslager Kittel Berg i 1874. Eiendommen ble overtatt av Niels P. Dahl i 1876. Han gikk konkurs i 1878, som så mange andre, men bedriften fortsatte under hans navn og var fortsatt i virksomhet i 1918.

Spinnehuset skal ha stått langt ut i mellomkrigstida, og til slutt blitt så forfallent at kommunen måtte fjerne det.


Taubutikker i Fjordgata

I Fjordgata ligger det den dag i dag flere forretninger som selger tauverk og annet skipsutstyr. Forrige århundres reperbaner hadde alle sine utsalg i bryggen bortover fra Ravnkloa. Fritz Düwel husker det godt:

Næss hadde sit i 'Smith-brygga', hjørnebryggen på østre side av Ravnkloa, så kom Düwels utsalg i Strømsems brygge, derefter Dahls og Myhres. Alle disse utsalg lå i nærheten av Ravnkloen, som var landingsstedet for fiskere og fartøifolk.

... det var gamle alderstegne spinnere som sto bak disken og fallbød sin reperbanes produkter når skipperne troppet opp fra ravnkloa med skråa i underleppa og 'hesthandleren' fullsprengt av pengesedler. Det var livlig handel. Særlig satte Lofotfisket sitt preg både på produksjonen og omsetnignen. I lang tid før fisket satte inn sørget reperbanene for å legge til side et assortert lager til fiskerflåten. De store fullriggerne og de andre seilskutene som kom inn på reden fra fremmede havner ordnet seg ofte med tauverk i Trondheim. Det var reperbaner i mange byer langs kysten, men kvaliteten av tauverket her i Trondheim sto ikke noe tilbake.


6: Trondhjems siste reperbane

I 1886 ble den siste reperbanen anlagt i Trondheim. Fr. Düwels anlegg på Lademoen var også den siste reperbanen som ble lagt ned. Vi har flere beretninger fra folk som har arbeidet der.

Düwel tok nye metoder i bruk, og utnyttet ikke bare det markedet de siste seilskutene bød på, han leverte dessuten tauverk til fiskere og bønder, og mens Arnesen og Næss hadde holdt fast ved tradisjonelt tauverk av naturfibre, produserte Düwel også 'staal-kabler for skibe, transmissioner for drivkraft, taugbaner og lynafledere'. Omkring århundreskiftet hadde han tyve mann i arbeid, og foruten fire hester ble det som drivkraft også brukt en dampmaskin på ti hestekrefter.

Johan Carl Friedrich Düwel var fra en tradisjonsrik repslagerslekt i Rostock. Han kom til NæssÕ reperbane på Bakke som svenn i 1871. Året etter begynte han for seg sjøl i et naust i Botngård i Bjugn, med stranda som spinnebane. Trøndersk kystklima blei likevel for hardt, og i 1874 dro han tilbake til Tyskland. Noen år seinere var han igjen i Trondheim og opprettet en enkel reperbane der boligkomplekset Port Arthur nå ligger. Året etter leidde han Arnesens reperbane på Ila, som han drev fram til 1890 da han kjøpte 'Katrinelyst' på Lademoen.

Hovedbygningen til Düwels reperbane lå der krematoriet på Lademoen nå ligger, og anlegget gikk tvers over dagens kirkegård til Thomas HirschÕ gate. Banen var dobbelt så bred som vanlige reperbaner - 8 meter - og 154 favner lang (ca 190 meter). I tillegg var det en sidebane som var 65 favner lang (122 meter) og 4 meter bred. I den korteste banen ble det særlig spunnet liner og annet fint tauverk, mens det i det store anlegget ble slått trosser og kabler av hamp, manila, og kokos i den ene banen og stål og jerntau i den andre.

kart over duwels reperbane


Læreguttens slitsomme dag

Om maskiner tok en del av arbeidet var det likevel slitsomt nok for de ansatte på reperbanene. Fritz Düwel forteller fra repslagerlivet sist på 1800-tallet:

Arbeidstiden var dengang fra kl 6. morgen til kl. 1/2 7 aften med 1/2 time frokost fra 1/2 9 - 9, middag fra kl. 12 - 1 og mellemmat fra kl. 4 til 4 1/4. lørdag sluttet man kl. 6 eftm.

Men som sagt når regnveiret satte ind i slåttetiden strak ikke den ordinære arbeidstid til. efter at ha arbeidet dagen ut til kl. 1/2 7 gik vi hjem og tok en pause til kl.9, hvorefter vi fortsatte arbeidet til kl 2 a 3 om morgenen. Vi la os derefter på hampeloftet og sov i hampen de 3 a 4 timer som var igjen av døgnet til kl. 6 morgen. Dette overtidsarbeide kunde pågå i 14 dage a 3 uker sammenhengende tid med 19 a 20 arbeidstimer i døgnet.

Daglønnen for svend var dengang kr 2.20 pr. dag. Overtidsarbeide betaltes efter samme timebetaling som for dagarbeide, altså intet tillæg for overtidsarbeide. Arbeidet var heller ikke lett, man måtte jo gå frem og tilbake hele tiden. Vi læregutter var ofte så træt, at vi sovnet, når vi hadde en liten pause i arbeidet.

Düwel brukte både hester og en dampmaskin som trekk-kraft. I 1897 kjøpte han endel av det nyere maskinutstyret fra den nedlagte reperbanen på Bakke, og han bestilte også spesialmaskiner fra Tyskland.


Mester, svenn og kattskit

Einar Woldseth begynte som læregutt hos Düwel i 1915 - fjorten år gammel. Han fortsatte seinere som svenn hos Jenssen, og fortalte mange år seinere til 'Arbeideravisa' om livet på reperbanen:

Tidlig på morgenen innfant arbeidsstokken seg. Snart var hver mann på sin post og ti og en halv times arbeidsdag begynte. I et rom for seg selv sto 'heklerne' og bearbeidet hampen. Den kom til Düwel i Trondheim fra de forskjelligste steder, men hampen fra Königsberg og særlig fra Riga var mest ettertraktet. Heklerne måtte være sterk i armene. De slo hampen mot en 'hekkel', en treplate med ståltinner, og trakk den gjennom tinnene så den ble renset og fin og smidig. Siden veidde de opp hampen i forhold til dagens produksjon.

Var det kabelgarn som sto på programmet fikk spinnerne gjerne fire, fem eller seks mark hamp utlevert. Spinnerne spente den fast rundt livet som en rem og tok oppstilling i den ene enden av det trehundre og seksti meter lange huset. Huset måtte være like langt som trossenes lengde. Noen annen metode var ikke oppfunnet. I dag spinner man slikt hampgarn på en brøkdel av plassen.

Nå var det at 'Kattskiten' satte igang tvinningshjulet. Det var læreguttene i faget som ble satt til å dreie og de var ikke aktet mer enn 'kattskit'.

Spinnerne hektet fast hampløkken til hjulrokken og så begynte den lange, lange vandringen - - baklengs! Hampen de hadde rundt livet skulle vare til de nådde enden av huset. Var det seksmarks de skulle spinne gjorde de tråden passende tykk.Var det bare firemarks måtte de passe på å lage den tilsvarende tynnere. Dette var et arbeid for fagfolk, for spinnere med overfølsomhet i hendene! Allerede fra starten måtte de kjenne i fingertuppene om tråden hadde rette tykkelsen. Ofte gikk det seks mann ved siden av hverandre, og de passet på en gang iblant å kjenne på tråden til hverandre og sammenlikne tykkelsen. Det fantes ingen regulering, ingen automatisk innstilling for trådtykkelsen, og nåde den som ikke fikk hampen til å rekke helt ut til 360 meter!

Det er nesten ikke til å tro, men Woldseth påstår at det sjelden eller aldri ble gjort feil. Det kunne mangle en meter eller to når hele reperbanen var tilbakelagt, men mere skilte det aldri!

Men læretiden måtte man ha før man kom så langt. Underveis slengte man den ferdigspunnete tråden opp på kroker under taket. Når de så var kommet til enden av banen og hampen var oppbrukt, trakk spinneren i en klokkestreng. Det var varsel til 'kattskiten' om at tvinningshjulet skulle stoppe

Men en trosse, en kabel eller et digert slepetau ble da som nå satt sammen av mange, mange slike ferdigspunnete tråder eller 'garn'. En tretoms trosse var f. eks. på tre 'dofter' á tjue garn. I dag er det sinnrike, lettvinte maskiner som utfører både spinningen og sammenslåingen av garnene. men den gangen tok man hesten til hjelp! Sneller til så mange tråder man trengte ble satt fast på veggen, trådendene ført gjennom flere plater med hull i og omsider presset inn i et jernrør av den tykkelsen som trossen skulle ha. det ble hestens oppgave å trekke hele stasen. Den labbet nedover banen mens snellene rullet og garnene og doftene snurret seg sammen.


Trondheims siste repslager

Düwel overlot rundt 1918 reperbanen til grosserer P. O. Jenssen, som allerede dreiv forretning med fiskeriustyr. Han ser ut til å ha framstilt først og fremst utstyr til fiskeflåten på reperbanen. Ståltau-virksomheten som Düwel hadde satset på, ble nå tatt opp av den nye bedriften "Norsk Staaltaugfabrik", som fortsatte sin virksomhet inn i annen halvdel av århundret.

Jenssen fortsatte driften av reperbanen på Katrinelyst fram til 1925, da Trondheim Kommune la området ut til kirkegård og krematorium. Det fortelles at Jenssen nektet å rive anlegget helt til byingeniør Theisen møtte opp og truet med å rive det over hodet på ham. Jenssen valgte da å sette sine egne folk til å rive anlegget. I januar 1926 får Bystyret beskjed om at bygningen er fjernet, og at området følgelig er klart til kirkegårdens utvidelse.


7: Avslutning

Ved århundreskiftet var reperbanenes glansdager i Trondheim uigjenkallelig forbi.

Reperbanetomta på Kalvskindet ble ekspropriert av Trondheim kommune allerede i 1863. Byen var i ferd med å vokse forbi Prinsens gate, og nærmere to hundre og femti års reperbanevirksomhet på Kalvskinnet tok slutt. Repslager Weibyes gård i Prinsenkrysset brant ned i 1875, og noen år seinere ble tomta tatt i bruk til Arbeiderforeningens nybygg. I den andre enden av Kalvskindets reperbane står fortsatt det huset som kalles Weibye-gården, eller Carl Johans arbeidsstiftelse. Navnet Repslagerveita er ellers det eneste som er igjen på Kalvskindet etter byens eldste og mest tradisjonsrike reperbane.

Kommunen overtok tomtegrunnen til Bakke reperbane i 1888 og driften ble nedlagt i løpet av 1890 årene. I første halvdel av 1900-årene lå bedrifter som Trondhjems Mekaniske Verksteder og Østre Folkebad på disse tomtene. Endel av den gamle spinnebanen sto fram til slutten av 1950 årene, og ble brukt til småbutikker, kalt 'basarene på Bakke'. Basarene ble revet i 1960-årene for å gi plass for en omlegging av gaten.

På Ilevollen er st. Elisabeths hospital bygget på tomta etter Arnesens store reperbane. I Steinberget og på Dyrborg er det ingen spor igjen av reperbanene, heller ikke på Lademoen der både Dahls reperbane og Düwels Staaltaugfabrikk holdt stand langt inn i det tjuende århundre.

Av reperbanen på Hospitalsløkkan er det bevart et åpent rom, som Byantikvaren holder sin hånd over. Bybildets eneste minne om tre hundre års repslager-virksomhet er derfor en liten gruslagt sti på Hospitalsløkkan.

Noen nye opplysninger finnes i fila

Oppdateringer


Tilbake til innholdsfortegnelsen
Hampesidene * Vindheimgarnet