I de kurdiske områdene har mange spesielle religiøse tradisjoner kunnet overleve, fordi landsbyene i det uveisomme terrenget har hatt liten kontakt med omverdenen. Men de store bølgene slår også inn i grisgrendt strøk. Rundt år 1100 har Midtøsten opplevd store omveltninger. Europeiske korsfarere invaderte fra nord, og mongoler fra øst. Abbasidene i Bagdad var hardt presset, de sjia-muslimske Fatimidene i Egypt sto også for fall, og ulike avleggere av sjia-islam vokste fram mange steder. Ismaili-islam ble en viktig politisk og militær kraft i form av assassinerne. I Syria og Libanon oppsto slike retninger som alewitter og drusere, blant kurderne alevier og kakkaier (dvs Yarsani).
Disse grupperingene er nok temmelig direkte avledet av sjia-islam, men de har også tatt opp i seg før-islamske understrømninger, og har utviklet sterke gruppe-identiteter. Felles for mange av dem er endogami; de kan ikke gifte seg utenfor sin religion. Mange har også egne preste-kaster som forvalter de religiøse kunnskapene og utfører seremonier av ulike slag. De har også gjerne et innvielsesystem basert på muntlige tradisjoner, og de tror på sjelevandring, gjerne slik at de alltid vil bli gjenfødt i samme religion.
Fra sjia-islam har disse minoritetene overtatt tradisjonen med taqqiya, forstillelse. For å unngå forfølgelse unnlater de å innrømme sin religiøse tilhørighet overfor fremmede. Dette bidrar nok i høy grad til ryktene om at de skjuler skumle hemmeligheter.
|
| Den libanesiske druserlederen Walid Jumblatt og en av religionens innviede, en uqqal. |
Den drusiske religionen har fått navn etter Mohammed al-Darazi som forkynte at fatimide-kaliffen al Hakim var den inkarnerte Gud. Dette var klart i strid med etablert lære i Islam, såvel sjia som sunni. Darazi og hans tilhengere ble rundt år 1000 fordrevet fra Kairo, og brakte sin lære til Levanten. der den holdt stand mot forfølgelse i de uveisomme fjellstrøka.
År 1043 ble det drusiske samfunnet lukket og det endogame prinsippet innført. Drusernes endogami ble satt til side for den kurdiske familien Jumblatt som på 1600-tallet kom til Libanon fra Syria og snart ble blant de ledende familiene i druser-samfunnet. En forklaring på dette kan være at Jumblatt-klanen tilhørte en av de mystiske retningene som likner på drusernes tro.
Yarsaniene (i Irak kalt Kakkai) i Iran og Irak hevder for eksempel at deres religion er identisk med drusernes. For historikere ble yarsanismen grunnlagt på 1300-tallet av Soltan Shahak, men tilhengerne hevder han bare reorganiserte et urgammelt tros-system. Det konkrete utgangspunktet for Soltan Shahek var sjia-islam, men i motsetning til Alevier og Alewitter har yarsaniene ikke ansett Ali som guddommelig, men har brutt med islam. Yarsaniene dyrker 7 engler som de mener inkarneres på nytt når det er nødvendig. Også mennesker inkarneres gjentatte ganger, 1001 ganger i alt.
Kakkaier jeg har møtt hevder at deres tro er identisk med drusernes religion. De hevder derimot ikke noe fellesskap med yezidiene. Religionsforskere peker på klare likheter i både tro og praksis, men den avgjørende forskjellen er at yezidismen er avledet av sunni-islam, mens druserne, i likhet yarsanier, alawitter og alevier har en forhistorie knyttet til sjia-islam. Både drusere og yezidier står utenfor islam, men mens drusere ikke er sjia-muslimer er yezidiene ikke sunni-muslimer.
Mange muslimer tror betegnelsen Yezidi er en hentydning til Ummayade-kaliffen Yazid, som blant annet sto bak drapet på Profeten Muhammeds barnebarn Hussein i slaget ved Karbala. Sjiamuslimer hater selvfølgelig Yazids navn og alt som er forbundet med det. Heller ikke sunni-muslimer setter Yazid høyt. Yezidiene selv foretrekker betegnelsen ezidi, og hevder navnet viser tilbake på Sultan Ezi, en av deres mytiske skikkelser. Nå er det mye som tyder på at Ezi og Yazid faktisk er samme person, og en teori går ut på at det blant sjeik Adis arabiske disipler var etterkommere og tilhengere av Yazid.
For yezidiene er deres tro den opprinnelige fra verdens skapelse, og alle andre religioner er avledet av yezidismen. Religionshistorikere lurer derimot på om yezidismens røtter er å finne i proto-indo-iransk religion, de religiøse tradisjonene hos nomadestammer som kom fra sentral-Asia til det iranske platået for rundt 3 000 år siden.
I et mere kortsiktig perspektiv ble grunnlaget for dagens yezidisme lagt av Sjeik Adi bin Musafir, en araber fra Beka-dalen i Libanon, som rundt år 1100 dro til Bagdad for å studere med sufi-mestre der. Etterhvert kom han til Lalish-dalen i dagens Nord-Irak, der han slo seg ned i et gammelt kloster hvis opprinnelse er ukjent, men som tidligere hadde vært brukt av både kristne og muslimer. Anlegget er bygd over et system av huler og grotter.
|
| Yezidienes viktigste helligdom er Sjeik Adis grav i Lalish-dalen. |
Sjeik Adi grunnla en sufi-orden som ble kalt adawiene. Han brakte med seg arabiske disipler fra Bagdad, men fikk også tilhengere i den lokale kurdiske befolkningen, som ikke nødvendigvis delte, eller forsto, alle aspekter av Sjeik Adis sunni-muslimske tro. Samtidig var Sjeik Adis sufisme basert på personlig erfaring mere enn på dogmer. Sjeik Adis nærmeste disipler har nok vært gode sunnimuslimer, men den bredere menigheten har kanskje holdt seg til sin tradisjonelle praksis.
Adawi-ordenen fikk stor utbredelse i kurdiske stammer, og ble lenge ansett som en noe spesiell, men likevel ortodoks, sunni-muslimsk gruppering. Ettersom tida gikk kom så de eldre kurdiske tradisjoner til overflaten og endret adawienes praksis i en slik grad at de ble ansett som frafalne. Det er usikkert nå det formelle bruddet fant sted, så seint som på 1400-tallet ble yezidiene fortsatt omtalt som muslimer, om enn dårlige sådanne.
På dette tidspunktet var yezidismen en misjonerende religion som raskt spredte seg blant kurderne i det ottomanske imperiet så vel som i det persiske riket. En kort stund var også yezidismen statsreligion i et kurdisk emirat i Anatolia.
Det varte likevel ikke lenge før adawiene møtte motstand. De ble utsatt for en rekke massakrer, som har foregått helt fram til idag. Adawiene ble ikke skånet for mongolenes nådeløse angrep, men de ble dessuten angrepet av sine muslimske naboer. I 1415 gikk en stor kurdisk hær til angrep på adawiene. De raserte det hellige sentret i Lalish og brente sjeik Adis gravlagte levninger. Dette anses som det avgjørende punktet da adawiene skilte seg fra sunni-islam.
|
| Qawalsangere tegnet av briten A, H. Layard i 1840-årene |
En annen beryktet episode fant sted i 1832, da emiren av Rawanduz sendte en stor styrke som brente, plyndret og drepte i Sheikhan og Lalish. Mange yezidier flyktet da til Sinjarplatået lenger øst, der det allerede var mange yezidier.
Muslimene har altså betraktet yezidiene som vantro og frafalne, som det er rettferdig å drepe eller selge som slaver. Beskyldningen om dyrking av djevelen later til å ha dukket opp relativt nylig, kanskje ikke før på attenhundretallet, men det var dette ryktet som vakte interessen hos europeiske reisende. En av de første skildringene av yezidienes liv og lære kom fra engelskmannen Austen Henry Layard som ble venn med mange yezidier og andre kurdere mens han lette etter ruinene av oldtidsbyen Ninive. Layard framstilte yezidiene nøkternt, mens andre reisende la mere vekt på det tabloide.
Madame Blavatsky, grunnleggeren av teosofien, skriver i 1875 i sin første bok Isis Unveiled at yezidiene er djeveldyrkere som man bør holde seg langt unna, men da hun skreiv sitt hovedverk, Den Hemmelige Lære, 15 år seinere hadde hun åpenbart fått ny informasjon, for da heter det at yezidiene, i likhet med druserne, besitter en gammel og verdifull esoterisk tradisjon.
Den armensk-gresk-russiske esoterikeren Georg Gurdjieff forteller i sin selvbiografi, Meetings with Remarkable Men, at han ble interessert i yezidiene allerede i ungdommen. Gurdjieff vokste jo opp i byen Kars (der også romanen Snøav Orhan Pamuk foregår) rundt 1870. Dette området var da skiftevis under russisk og tyrkisk kontroll. Gurdjieff reiste i mange år rundt i Midtøsten og Sentralasia på jakt etter gammel, dyp kunnskap, som han hevdet han til slutt fant i et utilgjengelig kloster.
Mange av Gurdjieffs tilhengere har gått ut fra at dette sentret har ligget i Sentralasia, men i en artikkelserie spekuleres det i om stedet kan ha vært Lalish. Det vises blant annet til synet på Satan. I Gurdjieffs hovedverk, Belzeebubs fortellinger, er det nettopp et hovedpoeng å presentere et annet perspektiv på denne skikkelsen, som jo tradisjonelt har vært ansett som ond.
Hos Gurdjieff er Beelsebub en klok gammel mann som gjør sitt beste for å forstå de underlige tre-hjernede skapningene som opprettholder sitt liv på jordkloden. Og for yezidiene er Melek Tawus ikke bare Guds medhjelper, men av og til identisk med Gud selv.
I de isolerte kurdiske fjellandsbyene har det vært sterke krigertradisjoner, som består den dag idag og ligger til grunn for de mange kurdiske geriljagruppene, peshmergas. I siste del av det ottomanske imperiets livsløp ble det opprettet et spesielt kavaleri, hamidiya, som hovedsakelig besto av kurdiske muslimer. Hamidiya-troppene ble kjent for sin brutalitet i de mange kampanjene mot de kristne minoritetene, først og fremst grekere og armenere. Som ikke-muslimer ble også yezidiene forfulgt, og mange yezidier sluttet seg til de armenske militsene. Mange tusen yezidier flyktet sammen med armenerne til de russisk besatte områdene, og slo seg etterhvert ned i det som skulle bli republikken Armenia. Fortsatt har Armenia en betydelig minoritet av yezidier, men under Sovjet-perioden manglet de kontakt med yezidi-senteret i Lalish og ble også utsatt for aggressiv ateist-propaganda fra sovjetmyndighetenes side. Etter Sovjetunionens fall har kontakten med yezidier i andre land blitt gjenopptatt.
De ottomanske besittelsene i Midtøsten ble etter første verdenskrig fordelt mellom de seirende vestmaktene. De kurdiske områdene, der yezidiene var en betydelig minoritet, ble delt mellom fire stater; Tyrkia, Irak, Iran og Syria. I disse landene ble kurdisk nasjonalisme kraftig undertrykt, og yezidiene har blitt utsatt for en dobbel undertrykkelse, både som kurdere og som ikke-muslimer. Et av resultatene er at de aller fleste yezidier i Tyrkia i løpet av de siste årtiene har emigrert til Tyskland.
|
| pesh-merga soldater |
Fra første verdenskrig til idag har kurdiske geriljastyrker med skiftende navn og ideologiske forankringer ført kontinuerlige kamper mot arabiske, tyrkiske og persiske regjeringer. Yezidiene har uunngåelig blitt berørt. Både i Tyrkia og i Irak har de ledende kurder-organisasjonene framhevet yezidismen som sentral kurdisk tradisjon.
De irakiske yezidiene ble på denne måten fanget i krigen mellom kurdiske opprørere og de arabiske regjeringene i Bagdad. I 1970 ble mange yezidi-landsbyer rasert av Baath-regimet, og innbyggerne flyttet til nye, bevoktede landsbyer. Ved folketellingene måtte man krysse av for en identitet som kurder eller araber, og et kryss i ruta for kurder kunne medføre en tung pris. Likevel valgte de fleste yezidiene å identifisere seg som kurdere, Mange deltok også i de kurdiske partiene KDP og PUK, og deres geriljastyrker.
Fra 1991- 2003 var yezidiene i Irak splittet av enda ei grense, grensa mellom regjeringsstyrkene og det uoffisielle kurdiske selvstyreområdet. Lalish og Sheikhan var kontrollert av kurderne, mens flesteparten av yezidiene i Ninava og Sinjar var under regjeringa sin kontroll. Invasjonene i 2003 gjorde det mulig for kurdiske styrker å ta kontroll over store områder med kurdisk befolkning, men også med betydelige innslag av blant annet turkmenere og arabere.
Borgerkrigen i kjølvannet av invasjonen ga rom for blodtørstige muslimske ekstremister. Al Qaeda ser naturligvis på yezidiene som et legitimt mål, og i 2007 ble det sprengt fire store bomber i to yezidilandsbyer nær Sinjar. Med rundt 500 døde var dette det mest dødelige enkeltangrepet under hele den irakiske borgerkrigen.
Angrepet førte til at kurdiske styrker ble utplassert rundt Sinjar, men det reiste også et brennende spørsmål for de lokale yezidiene: er vi kurdere, eller er yezidiene en helt egen folkegruppe?
I Sheikhan er yezidiene ikke i tvil om sin kurdiske identitet, selv om de ofte kan hevde å føle seg som annenrangs kurdere, etter de dominerende sunni-muslimene. Men på Sinjar, som er skilt fra de kurdiske kjerneområdene, er misnøyen med det kurdiske lederskapet atskillig sterkere, og mange benekter å være kurdere i det hele tatt. Etter det blodige angrepet på Qhataniya viste det seg likevel at yezidier er tryggere under kurdisk kontroll enn under arabisk.
Da jeg reiste gjennom området for få måneder siden sto kurdiske styrker langs hele den syriske grensa mellom Zakho og Sinjar, bortsett fra et lite område der Malikis arabiske styrker hadde tatt kontrollen over en viktig grenseovergang. Siden er det meldt at Maliki også har sendt soldater til selve Sinjar.området.
Bakgrunnen for disse troppe-bevegelsene er borgerkrigen i Syria, som har brakt kurdiske krav til overflaten også der. Det har fra gammelt av vært mange yezidi-landsbyer i de kurdiske områdene i Syria, og disse områdene er idag stort sett kontrollert av kurdisk styrker knyttet til partiet PYG, en avlegger av tyrkisk-kurdiske PKK. Yezidiene er, liksom andre kurdere i Syria, glad for å styres av andre kurdere, og ikke minst for at det er åpnet kurdiskspråklige barneskoler der det ogå undervises i yezidisme.
|
| 3 sjeiker |
Yezidienes mytologi er ikke samlet i noen bok, faktisk var det inntil for kort tid siden svært få yezidier som var i stand til å lese eller skrive. Yezidismen er en muntlig tradisjon, noe som innebærer at mytene finnes i ulike versjoner uten at noen av dem er den entydig rette. En egen kaste av trubadurer, kalt qewaler (samme ord som qawwali) reiser rundt til landsbyene og framfører sanger med mytisk innhold, også de religiøse fagfolka, altså sjeiker og pirer, har ansvar for å formidle tradisjonell kunnskap.
Dette er for øvrig i ferd med å endre seg. For det første er det nå mange yezidier med god utdannelse, mens qewaler, sjeiker og pirer blir færre og færre. For det andre har skriftlige versjoner av hymnene blitt utgitt av akademikere og av engasjerte yezidier. Slike skriftlige versjoner låser hymner og myter. Avvikende versjoner framstår som feil, sammenliknet med den trykte teksten.
En stor del av ansvaret for religiøs opplæringer overført til skoleverket, som forholder seg til tekster som er på trykk i skolebøkene. Som ellers i verden har også TV-en overtatt for annen kveldsunderholdning. I stedet for å synge eller fortelle om yezidienes tradisjoner, sitter familien samlet foran underholdningsprogram på skjermen.
Men det finnes altså ulike versjoner av de viktigste fortellingene. En hyppig gjenfortalt versjon av skapelsesberetningen går ut på at det først var en perle som hvilte ubevegelig i titusener av år. Så begynte den komme til syne, og å skjelve, og etter hvert sprakk den. Ut av perlen kom Gud (Xwede) og verden. Gud gikk straks i gang med å forme perlen om til en verden etter sine ønsker. Da verden var formet slik den skulle, kunne nøkkel-elementet settes inn: det var Lalish-dalen som hadde eksistert fra evig av, men som nå ble plassert på Jorda og gjorde den fullkommen.
For å få til dette trengte Xwede sju medhjelpere. Eller kanskje vi skal si han delte seg i sju. Iallfall manifesterte sju erkeengler seg. Den viktigste av dem er påfuglen Tawusi Melek, eller Melek Tawus som vi pleier å si. Alle de sju erkeenglene tar fra tid til annen bolig i mennesker. Derfor kan de viktige skikkelsene i yezidienes historie presenteres som inkarnasjoner av engelen, uten at det nødvendigvis er samsvar i de ulike fortellingene om hvem som er inkarnasjoner av hvem. Det er iallfall vanlig å oppfatte de tre viktigste erkeenglene, Melek Tawus, Sjeik Adi og Sultan Ezi, som identisk med, eller som aspekter av guddommen.
|
| Påfuglengelen Tawuse Melek er for yezidiene Guds fremste medarbeider |
Gud skapt også de første mennesker, som ikke uventet het Adam og Eva. Så ba han erkeengelen å bøye seg for disse menneskene, men Melek Tawus nektet. Han ville bare bøye seg for Gud, og ikke for det Gud hadde skapt. Gud ble imponert over en slik prinsippfast holdning og utnevnte Melek Tawus til sin stedfortreder på jord.
I denne episoden ligger nøkkelen til mange misforståelser, og ikke minst til påstandene om djeveldyrking. Den falne erkeengelen er velkjent fra ulike mytologier, og det er liten tvil om at Melek Tawus er Lucifer, eller for muslimene Iblis. Men i beskyldningen om djeveldyrking ligger også en implisert ondskap. En satanist oppfattes ikke bare som tilbeder av det onde, men også som en utøver av onde gjerninger. Her svarer ikke yezidiene til fordommene. De tilber ikke det onde, men det gode, og de utviser vennlighet og omsorg overfor hverandre som mennesker flest. Men den skikkelsen som for dem representerer det gode, oppfattes av andre som ondskapen selv. De fortolker en sentral mytologisk fortelling annerledes enn det som er vanlig og etablert.
Det ligger altså en metafysisk fortolkning til grunn her, som avviker fra så vel islam som kristendom. Det er et slektskap med gnostisk tenking. Gnostikere som Valentinus mente også at Gud ikke styrer direkte, men gjennom en stedfortreder: demiurgen. For gnostikerne var demiurgen en ond hersker i strid med den høyeste gud. Yezidiene, derimot, hyller denne verdens hersker i form av påfugl-engelen.
Også to andre skikkelser har en identitet som glir over i det guddommelige; det er Sjeik Adi og Sultan Ezi. Vi har allerede hørt at sjeik Adi i sitt fysiske liv var en sunni-muslimsk sufi, som også fikk tilhengere med liten innsikt i islamsk teologi. Men i mytologisk forstand glir sjeik Adi ikke bare over i det guddommelige, han blir også tidløs. Alt som har skjedd for lenge siden har for yezidiene skjedd på sjeik Adis tid. Verden skapelse og grunnleggelsen av adawi-ordenen glir på denne måten inn i et ubestemt tidsrom der Sjeik Adi regjerer.
Den tredje sentrale mytologiske skikkelsen er Sultan Ezi, en figur som antakelig er basert på nettopp den omstridte kalifen Yazid, men som for yezidiene var en fortapt sønn som ble tatt til nåde og viste seg å være i besittelse av sterke åndelige krefter.
|
| Baba Sjeikh er yezidienes religiøse leder |
Yezidiene er neppe verre eller bedre enn andre folkegrupper. Deres rykte som skitne djevledyrkere er ufortjent. De forvalter med stolthet den særegne religiøse tradisjonen som former deres identitet.
De siste åra har de i sine hovedsentre i Sheikhan og Sinjar opplevd større frihet enn noen gang tidligere. Det er opprettet sentere for yezidi-kultur, skolene har lærebøker i yezidisme og de hellige menn får sine lønninger betalt av den kurdiske regjeringa. Samtidig er yezidismen truet av den moderne verden der medier som TV og internett fortrenger formidling av tradisjonene.
Som andre religioner blir også yezidismen svekket av globalisering, materialisme og sekularisme, Det skal bli spennede å se hvordan deres gamle tradisjoner kan videreføres.