Hyllest til Mevlana Jallaluddin Rumi


Rumi var en muslimsk mystiker, en sufi, som levde fra 1207 til 1273 etter vår kristne tidsregning, og grunnla sufi-ordenen Mevleviene. De er berømt for sine ekstatiske danser til Rumis tekster.

mevlana Han var født i det som nå er Afghanistan og levde mesteparten av sitt liv i det som nå er Tyrkia, men han skreiv på persisk og regnes som en persisk dikter. En av de aller største.

Rumi skreiv sine dikt i ekstatisk lengsel etter Den Elskede, som ikke bare var Gud, men også hans egen sufi-lærer Shams al-Din. Slik oppstår en dynamisk dobbelhet i bildebruken. Den transcendente lengselen brukes som symbol på den irregulære og jordiske - eller var det omvendt?

Rumi var en viktig inspirasjonskilde for de europeiske trubadurene, i det trettende og fjortende århundre som nettopp gjenskapte kombinasjonen av den himmelske og den irregulære jordiske kjærlighet.

Om Rumis gravferd fortelles følgende historie:

De sørgende var av alle overbevisninger. og fra ulike nasjoner: jøder og kristne, tyrkere, romere og arabere var blant dem. Hver sa fram hellige ord, etter sin egen skikk, fra Lovens Bok, fra Salmene eller fra Evangeliene.
Muslimene forsøkte å jage disse fremmede bort, med knyttneveslag, med stokker og med sverd, men de ville ikke fjerne seg. Resultatet ble et stort slagsmål.
Sultanen, arvingen og perwanaen forsøkte alle å roe gemyttene, sammen med rabbineren, abeddene, biskopene og andre.
Disse ble spurt hvorfor de blandet seg inn i gravferden til en framstående muslimsk helgen og vismann. De svarte at de hadde lært mere fra ham om de mysteriene som skjulte seg i deres egen religions skrifter, enn de noen gang tidligere hadde kjent til. Og de erklærte:
"Om dere muslimer anser ham for å ha vært sin tids Muhammed, ærer vi ham som vår tids Moses,David eller Jesus. vi er hans disipler, hans tilhengere"

Her følger et av Rumis mest kjente dikt, et berømt utdrag fra hans hovedverk Mathnavi , samt et par pekere som kan bidra til videre studier.


Sivfløyten

Innerst i sivfløytens tone
ligger dens lengsel:
Langt er jeg fra mitt opphav
der alle sivfløyter hviler.
Min klage er den samme hos mann og kvinne,
for dem sprer jeg mitt tomme skrik ut,
mitt begjær, min kjærlighet.
Enhver som er langt borte
ønsker seg tilbake.

Overalt høres min klage.
Både i sorgen og gleden
er min skjulte sang.
Min tone er i kroppen,
sjelen ingen kan se.

Lytt til sivfløytens brennende tone.
Uten den er ingenting.
Jeg er hos dem som lever atskilt fra hverandre,
jeg forgifter, jeg leger,
jeg spjærer alle slør.
Bak meg ligger begjæret, veger dekket av blod.
Bare den som lytter uten sansene, vil forstå,
for tungen har bare én venn: øret.

Dagene ligger mørke i hendene,
men slipp dem bare; la dem fly!
For du blir tilbake, ingen er som deg.
Du vil bli mettet ved Ham.
Våre dager virvler rastløst,
for karten ser ikke den modne frukten.
Hit kom min tone:
Farvel!

Gjenskapt på norsk av
Jafar Jafarnejad og Frank Stubb Micaelsen

med hilsen til Steinar Ofsdal.


Elskerens ord


En mann gikk med bankende hjerte
ut i ørkenen for å finne sin Elskede.
For ham var sanda som silke,
og villmarka som en rosenhage,
han falt på ryggen av latter.

Folk som fant ham,
dynka ansiktet hans med rosenvann
for å vekke ham,
de visste ikke at han allerede
hadde funnet en rosenhage,
at hans sjel frydefullt hadde nådd fram
til den Elskedes bolig.

Men de økte sine anstrengelser,
og da han åpna øynene
sa de til ham
"Du dåre! Frykter du ikke døden?"
og han sa til dem:

"Å, venner!
Før meg til slakteren, som ei ku,
om dere vil hjelpe min ånd å skue!

For jeg døde som mineral
og fikk plantens vekst som gave.
Siden døde jeg som plante
og nådde dyrets tilstand.
Jeg døde fra dyriskheten
og blei Adam.
Hvorfor skulle jeg så frykte?
Når blei jeg mindre
gjennom døden?

Ved neste trinn skal jeg dø
fra min menneskenatur,
for å sveve opp
og løfte mitt hode blant englene.

Og jeg må forlate tilmed engelen,
for alt er forgjengelig
untatt Min Elskede.

Igjen skal jeg ofres
og dø fra englenes tilstand.
Jeg skal bli det
som ikke engang lar seg tenke.
Så skal jeg bli uten eksistens.

Ikke-eksistensen sier til meg,
som i et orgelbrus:
I sannhet skal vi vende tilbake til Ham!

Vit at døden er det de Hellige enes om,
nemlig at Livets Vann er skjult i Mørket.
Voks fra denne elvebredden,
som en vann-lilje!


Om Elskerens ord.

Denne teksten er et berømt kapitel fra Jalal ud-Din Rumis hovedverk "Mathnavi". Nærmere bestemt fra linje 3860 til linje 3900 i Bind III av dette meget omfangsrike verket, som igjen bare en en del av Rumis produksjon. "Elskerens ord" er basert på Reynold A. Nicholson sin engelske versjon av "Mathnavi", (med takk til Jafar Jafarnejad). Jeg har tatt ut noen digresjoner, og kutta opp linjene.

Jan B. Vindheim


rose

Mystikk og elektronikk går stadig bedre sammen, og du kan nå finne flere av sufi-ordnene på World wide Web:

Først og fremst sjølsagt Mevlana Jalaluddin Rumi sin egen orden, de hvirvlende dervisjene, også kjent som Mevlevi-ordenen
en anne velkjent sufiorden er Naqshbandiordenen (Haqqani foundation)
og et tredje er Pir Vilyat Khans International Sufi Movement
Enda et par nettsteder for Rumi-interesserte:
http://www.mevlana.net/
http://www.thrasherqawwal.com/rumi.html
http://www.arches.uga.edu/~godlas/rumimevlev.html


Tilbake til Vindheimgarnet