Totalforbud eller skadebegrensning?

Alternativer i global narkotikapolitikk
av Jan B. Vindheim




(En kortere versjon av denne artikkelen er offentliggjort i Tidsskriftet Sorgenfri, nr 8/2008)

De siste femti år har produksjon, omsetning og bruk av andre rusmidler enn alkohol vært regulert av et sett internasjonale avtaler. Til grunn for disse avtalene ligger en visjon av et «narkotikafritt samfunn», og i forsøkene på å nå dette urealistiske målet bruker myndigheter over hele verden de mest brutale midler.

Omkostningene ved denne politikken er astronomiske, men siden krigen føres mot de nederste på samfunnsstigen i Vesten og mot fattige bønder i den tredje verden, er protestene beskjedne.

Det har lenge vært klart for sosialarbeidere og helsepersonell at den brutale forbudspolitikken ikke er gjennomførbar i et samfunn med sosial samvittighet. Den praktiske innsatsen overfor rusmisbrukere følger derfor mange steder en skadereduksjonsmodell. I stedet for å kreve totalt avhold kan det tilbys reine sprøyter eller tilmed sprøyterom med kvalifisert helsepersonell tilstede. Politi og påtalemyndigheter blir mange steder pålagt å la brukere være i fred og rette innsatsen mot omsetning, smugling og produksjon av de illegale stoffene.


Utdrag av åpent brev
til FNs generalsekretær Kofi Annan

1. juni 1998

Vi er alle dypt bekymret over den trusselen narkotika utgjør for våre barn, våre medborgere og våre samfunn. Det finnes ikke andre muligheter enn å arbeide sammen, både innen våre land og over grensene, for å redusere de skadene som knyttes til disse stoffene. FN har en legitim og viktig rolle å spille i så henseende -- men bare hvis organisasjonen er villig til å ta opp og drøfte vanskelige spørsmål om resultatene av sine anstrengelser.

Vi mener at krigen mot narkotika nå forårsaker større skade enn stoffmisbruk i seg selv.

Hvert tiår vedtar FN nye internasjonale avtaler med hovedfokus på kriminalisering og straff, som begrenser de enkelte nasjoners mulighet til å forme effektive løsninger på lokale rusproblemer. Hvert år gjennomfører regjeringer nye kostbare straffetiltak . Hver dag godkjenner politikere nye og strengere strategier i krigen mot narkotika.

--

Å holde fast ved dagens politikk vil bare føre til mere stoffmisbruk, styrking av narkotikahandlerne og de kriminelle, mere sjukdom og lidelse...

Hr Generalsekretær, vi appellerer til deg om å sette igang en virkelig åpen og ærlig dialog om framtida til den globale politikken for kontroll av narkotika - en der frykt, fordommer og straffende forbud viker plassen for fornuft, forskning, folkehelse og menneskerettigheter.

Undertegnet av flere hundre kriminologer, sosialarbeidere forfattere mm fra hele verden. Blant de norske underskriverne var kriminologene Johannes Andenæs, Anders Bratholm Cecilie Høigaard og Nils Christie foruten flere kjente politikere, rusforskere og sosiologer.
her kan du lese hele brevet (på engelsk) og se alle underskriftene.

Samtidig ser vi også voksende protestbevegelser blant bønder i den tredje verden. Bønder som lever av å dyrke kokabusker, opiumsvalmuer eller cannabis reagerer mot å bli utsatt for giftsprøyting og militære overfall som ledd i den globale krigen mot narkotika.

Narkotikaavtalenes historie

Alle tidligere narkotika-avtaler ble i 1961 samordnet i den såkalte Single Convention on Narcotic Drugs. Avtalen påla partene å arbeide for å utrydde framstilling, omsetning og bruk av blaant annet cannabis, koka og opium. Avtalen påla dessuten landene å straffe brukere av de forbudte stoffene. Denne avtalen ble i 1971 supplert med en ny avtale om syntetiske rusmidler, og i 1988 kom dessuten en avtale om internasjonal handel med disse stoffene.

Politi, tollere og påtalemyndigheter over hele verden har vide fullmakter i jakten på narkotika og på dem som bruker slike stoffer. Provokasjoner, uropatruljer, rom- og telefonavlytting, tilfeldige ransakinger med kontroll av kroppens hulrom og husundersøkelser på blott mistanke aksepteres glatt også i miljøer der man ellers støtter en svært liberal kriminalpolitikk.

Men hvilke resultater er oppnådd gjennom denne krigen? Forbruket av de forbudte stoffene er høyere enn noen gang, og de svarte pengestrømmene de genererer er anslått til å utgjøre rundt 8% av den globale økonomien. På grunn av forbudet kan disse midlene, som hverken beskattes eller pålegges avgifter, brukes til å finansiere alle typer kriminalitet og terrorisme.

Samtidig legger jakten på illegale substanser og på folk som bruker dem beslag på en betydelig del av politiets, påtalemyndighetenes og fengslenes ressurser over hele verden. I Norge utgjør narkotikaforbrytelser 40% av alle saker som behandles i rettsapparatet. Nesten halvparten av disse igjen gjelder bruk og besittelse. 5.700 mennesker ble i 2004 ble stilt for retten i Norge for små mengder forbudte stoffer.

Forbudets logikk innebærer dessuten at stadig nye stoffer skal legges til listene over hva det er straffbart å besitte eller bruke. I Nederland ga nasjonalforsamlinga nylig opp å innføre forbud mot rusgivende sopper, dels fordi det var vanskelig å avgrense hvilke vekster forbudet skulle omfatte og dels fordi mange av de aktuelle soppene kan finnes nær sagt overalt, for eksempel i de folkevalgte egne hager.

I Norge har Stortinget overlatt til Statens Legemiddelverk å føre en fortegnelse over forbudte preparater. Byråkratene kan når som helst legge til nye stoffer på denne narkotikalisten, og manglende kjennskap til innholdet i lista fritar ikke for straffeansvar.

Norge har på denne måten innført forbud mot mange stoffer som er tillatt i andre land. For eksempel er det i Norge forbudt å tygge Khat, en plante som derimot kan kjøpes fritt i England. AP-politikeren Jan Bøhler er så tilfreds med dette at han har lovet å få khat inn på FNs liste over forbudte stoffer, slik at somaliere og yemenitter også i andre land enn Norge kan bli straffet.

Skadebegrensing

Det var et viktig gjennombrudd for reformpolitikken da representanter for Amsterdam, Frankfurt, Hamburg og Zürich i 1990 gikk sammen om å innføre en politikk basert på skadebegrensning . Blant de tiltakene som ble foreslått var regulert omsetning av cannabis, sterile sprøyter til injeksjonsbrukere, sprøyterom med helsepersonell samt utskriving av metadon til opiatmisbrukere. Noen av byene har også satt i gang utskriving av heroin på resept.

Men mye hadde skjedd før dette. I Nederland ble det allerede i 1976 vedtatt en lov som slo fast skillet mellom harde og lette narkotika. Som følge av denne loven er ikke cannabis blitt legalisert, men politiet har instruks om ikke å gripe inn mot butikker som selger hasj og marihuana etter nærmere retningslinjer (coffee-shops).

Denne politikken har skapt og opprettholdt et skille mellom markedene for cannabis og hardere stoffer som det politiske miljøet i Nederland nesten uten unntak er tilfreds med. Det viser seg da også at forbruket av både cannabis og av tyngre stoffer er lavere i Nederland enn i naboland som Tyskland, Belgia og Frankrike.

Sveits er blant pionerene for skadereduksjon, og var tidlig ute med å innføre gratis kondomer og sterile sprøyter til rusmisbrukere. Sveitserne var dessuten blant de første til å opprette sprøyterom og har lang erfaring med utskrivning av heroin til langtkomne misbrukere.

Sprøyteutdeling er etterhvert blitt anerkjent som et viktig tiltak også i land der skadereduksjon fortsatt blir sett på med skepsis. Problemene med spredning av slike sjukdommer som HIV/AIDS, gulsott mv. har vært en viktig motiverende faktor og har bidratt til at utdeling av kondomer også inngår i de fleste av disse programmene.

Substitusjonsbehandling i form av metadon og subutex har også vært svært kontroversielt; mange har hevdet at slik utskriving undergraver det overordnede målet om å føre rusbrukerne over til en rusfritt liv. Bruken av ibogain for å fjerne russøkende atferd har også gitt positive resultater mange steder, men er fortsatt ikke akseptert i Norge.

Utskriving av heroin har vært enda mere omstridt. Flere europeiske byer der dette praktiseres , heriblant London, Zürich og Amsterdam, har gjennomført større studier om effekten av slik utskriving.. Alle rapporterer om betydelig bedring i helsetilstanden og den sosiale funksjonsevnen hos deltakerne. Mange har fått seg jobb og vært stand til å fungere normalt i samfunnet. I tillegg kommer slike sekundære virkninger som redusert kriminalitet fordi brukerne ikke lenger har behov for å skaffe store pengesummer hver eneste dag.

Brukerne organiserer seg

En svært interessant og potensielt betydningsfull utvikling er framveksten av brukerorganisasjoner. Også i Norge har vi flere slike, både noen som er opprettet av rusbrukerne selv - som Foreningen for Human Narkotikapolitikk - og noen som har utspring i avholdsbevegelsen - som Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Dessuten er det egne brukergrupper som organiserer deltakerne i metadon og subutextiltakene, Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR).

Brukerorganisasjonene har etterhvert oppnådd å bli tatt på alvor og har i noen tilfeller oppnådd rådgivende status både nasjonalt og overnasjonalt.

Det er dannet en europeisk paraplyorganisasjon for brukergrupper, ENCOD. Denne organisasjonen og flere lokale brukergrupper deltar i UNGASS (United Nations General Assembly Special Session), en serie forhandlinger som i år drøfter videreføringen av FNs narkotikatraktater.

Allerede til den første UNGASS-konferansen i 1998 ble det presentert et åpent brev til FNs generalsekretær underskrevet av flere hundre ledende fagfolk fra hele verden. (se ramme) Brevet oppfordret FN til å revurdere forbudspolitikken, men forhindret ikke at UNGASS 1998 vedtok som sitt mål å skape "a drug-free world". Det er derfor ingen overraskelse at brukergruppenes innleggårets konferanse heller ikke ga støtet til noen endring.

Krigen mot narko-bøndene

I land som Mexico, Colombia, Peru og Bolivia har amerikanske narkotikaagenter gjennomført omfattende giftsprøyting i landsbyer der opium, koka eller marihuana har blitt dyrket. Rent bortsett fra at dette fratar de rammede bøndene årets inntektsgrunnlag, fører det også til omfattende helse og miljøskader. Flere av de aktuelle sprøytemidlene, som Roundup Ultra, er ikke tillatt brukt i USA selv.

I Bolivia og Peru der bruken av kokablader har mangetusenårige røtter har myndighetene ikke forbudt dyrking eller bruk av kokablader, til tross for at 25 års-fristen fra FNs narkotika-avtale er passert. De USA-vennlige makthaverne i landene har likevel deltatt i omfattende amerikansk-initierte programmer for bekjempelse av kokadyrking, programmer som har inkludert både giftsprøyting og militære angrep mot kokadyrkende landsbyer. Dette har skapt betydelige økonomiske problemer i mange områder, og utløst store protester fra kokabøndenes organisasjoner.


Evo Morales

Cocablader under tørking

Disse organisasjonene har utviklet betydelig styrke, og i 2005 ble en av deres ledere, Evo Morales, valgt til Bolivias president, som den første med rein indiansk avstamning. Blant de sentrale punktene i hans radikale program er stans i kampanjene mot kokadyrking og legalisert internasjonal handel med slike produkter som te basert på kokablader, kokaholdig tannkrem osv. Da han holdt sin første tale i FNs hovedforsamling i 2006 hadde han med seg kokablader som han viste fram mens han argumenterte mot kokabekjempelsen og for endringer i det internasjonale regelverket.

Morales har søkt samarbeide med internasjonal radikal opinion, herunder også grupper som arbeider for reformer innen narkotikalovgivning. Samtidig er Morales og hans bevegelse klare i sin motstand mot produksjon og omsetning av kokain, som de ser på som en ulykke Vesten har påført regionen, i strid med den tradisjonelle bruken av koka.

Kampanjene for kokabøndene i Andesregionen har inspirert et forslag fra den britiske tenketanken Senlis Council, som i 2007 la fram et forslag om å kjøpe opiumsavlinger fra bøndene i Afghanistan til produksjon av medisinske opiater. Det er nemlig stor internasjonal mangel på slike naturlige opiumsderivater som morfin og kodein til medisinsk bruk. Forslaget fra Senlis Council har vakt betydelig oppmerksomhet, men har ikke fått støtte fra noen viktige aktører.

Terror og narkotrafikk

Det er en økende tendens til at krigen mot droger blir en del av den mere omfattende krigen mot terror. Noe av bakgrunnen for denne utviklingen er at illegale militære organisasjoner som venstreorientert eller islamistisk gerilja, utnytter det inntektsgrunnlaget som ligger i de illegale stoffene.

Vi kan derfor se at organisasjoner som den colombianske geriljahæren FARC finansieres gjennom omsetning av kokain, heroin og marihuana. Det samme gjelder Taliban i Afghanistan og Pakistan, den kurdiske PKK i Tyrkia og de tamilske Tigrene på Sri Lanka.

Men det er ikke bare opposisjonelle væpnede grupper som utnytter inntektsmulighetene i det gigantiske illegale narkotikamarkedet. USAs egen etterretningsorganisasjon CIA har flere steder i verden vært involvert i distribusjon og omsetning av nettopp de stoffene organisasjonen skal bekjempe.

Morgendagens narkotikapolitikk

Det etablerte internasjonale systemet for kontroll med andre rusmidler enn alkohol har en tvilsom opprinnelse og bygger på et dårlig faktagrunnlag. Det har også vist seg ikke å levere de forutsatte resultatene - lavere forbruk og bedre sosiale forhold - men systemet er så solid etablert at det ikke er realistisk å se for seg noen grunnleggende endringer med det første.

Det som derimot er mulig, er å utforske og utvide det spillerommet som nødvendigvis finnes i et system som er ment å omfatte alle jordklodens nasjoner og stater. Når det gjelder cannabis som rusmiddel har vi lenge sett økt vilje til liberalisering. Det er sannsynlig at denne tendensen vil holde seg, og at vi derfor i praksis vil oppleve at bruk og besittelse av mindre kvanta hasj og marihuana vil bli tolerert.

I enkelte land vil vi nok også se lovendringer som formelt fjerner straffen for slike forseelser, men i Norge og mange andre steder vil lovene fortsatt gi politi og påtalemyndighet hjemmel for å gripe inn overfor enhver bruk av cannabis som rusmiddel.

Paradoksalt nok er det lettere å få gjenomslag for avkriminalisering av heroin enn av cannabis. Sprøyteautomater, sprøyterom og tilmed legal utskriving av heroin blir forstått som medisinske tiltak. Få vil gå inn for å straffe brukerne for sin avhengighet. Muligheten for å bli tatt av politiet er likevel alltid til stede, og all erfaring tilsier at politiet vil fortsette å bruke denne muligheten når det måtte passe dem.

Det blir ingen våpenhvile i krigen mot de narkomane.




På internett:


Foreningen for human narkotikapolitikk
Norsk Organisasjon for Reform av Marihuanalovgivningen

European Coalition for Just and Effective Drug Policies (ENCOD)
International Harm Reduction Association
Transform Drug Policy Foundation
Stop the Drug War
Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies
International Drug Policy Consortium



Vindheimgarnet * Vindheimgarnets hampesider