Kurdistans fire deler
Dette er første kapitel i boka "Kurdistan stiger fram"
Dette er første kapitel i boka "Kurdistan stiger fram"
De anslagsvis 30 – 40 millioner kurderne har de siste hundre år vært minoriteter i alle de stater der de lever. De kurdiske minoritetene har blitt ulikt behandlet i sine vertsnasjoner, men et fellestrekk er diskriminering og ofte brutal undertrykkelse. De geografiske og sosiale utkantene der kurderne holder til har ikke vært høyt prioritert i statenes utviklingsplaner.
Fram til første verdenskrig bodde de fleste kurderne innenfor det osmanske imperiet, et konglomerat av ulike folkegrupper som i utgangspunktet hadde like rettigheter, iallfall så lenge de var muslimer. Etter første verdenskrig ble det osmanske imperiet erstattet av nasjonalstater der minoritetenes eksistens blir definert bort.
Gjentatte løfter til de kurdiske folkegruppene om en egen stat ble ikke respektert, i stedet ble områdene med kurdisk flertall delt mellom Persia og de nye statene Syria, Irak og Tyrkia. Dette har kurderne aldri glemt, og i de statene der de er bosatt har kurdiske opprørere kjempet for sine rettigheter gjennom mesteparten av det tjuende århundre og fram til idag.
Kurdernes foretrukne metode har vært geriljakrigen. Et stort antall geriljagrupper kjemper og har kjempet for kurdiske rettigheter, ofte mot sine arabiske, tyrkiske eller persiske herskere, men også mot andre kurdere. Kurdiske krigertradisjoner er sterke, og de kurdiske geriljastyrkene i land som Tyrkia, Irak og Iran har hatt - og har - dyp folkelig forankring. Etter sine mange heltemodige kamper mot overlegne fiender kalles kurdiske geriljastyrker ofte peshmergas: de som møter døden. Kurdere som stiller seg på undertrykkernes side blir tildelt en mindre smigrende betegnelse. De kalles jash, eselunger.
Over grensene har det utviklet seg en felles kurdisk kultur og en forståelse av at kurderne utgjør én nasjon under okkupasjon av arabiske, tyrkiske og persiske undertrykkere. Visjonen av Kurdistan omfatter Bashur (Sørkurdistan - Irak), Bakur (Nord-Kurdistan -Tyrkia), Rojava (Vest-Kurdistan - Syria) og Rojhelat (Øst-Kurdistan - Iran). Noen regner også med områder i Kaukasus, spesielt Armenia, der det bor kurdere.
Den største og mest folkerike av Kurdistans fire (hoved-)deler ligger i Tyrkia. Skiftende regjeringer i Istanbul og Ankara har i snart hundre år benektet eksistensen av et kurdisk folk, og har blitt møtt med kulturell, politisk og militær motstand.
Ulike kurdiske grupperinger som gikk til opprør mot Ankara i 1920- og 30-åra ble slått ned med brutal kraft. En ny bølge geriljakrig ble innledet av det venstreorienterte PKK i 1984, og pågår fortsatt. Det blir anslått at 40 000 mennesker er drept under denne krigen, de aller fleste geriljamedlemmer. Den tyrkiske hæren har dessuten gått hardt fram mot sivilbefolkningen; 2 000 kurdiske landsbyer er radert bort, og millioner av mennesker fordrevet fra landsbygda.
PKKs leder Abdullah Öcalan, som siden 1999 sitter i tyrkisk fengsel på øya Imrali, er umåtelig populær blant kurderne og hans bilde er hyppig å se på flagg og plakater ved kurdiske arrangementer over hele verden.
Partier med tilknytning til PKK har oppstått og blitt forbudt en rekke ganger. Ei sperregrense på 10% ved nasjonale valg har holdt disse kurdiske partiene ute av nasjonalforsamlinga, med unntak for en del kandidater valgt som uavhengige. Gjennom lokale valg har imidlertid pro-kurdiske partier tatt kontrollen over mange byer i de kurdiske områdene sørøst i Anatolia, herunder byer som Diyarbakir, Van og Nusaybin. Mange kurdere har også støttet president Erdogans islamistiske AK-parti, men ved valgene i juni 2015 fikk partiet HDP, som av mange anses som PKKs demokratiske arm, et historisk gjennombrudd med 13 % av stemmene. Dette gjennombruddet hadde sin bakgrunn i Erdogans stadig mere autoritære politikk og de omfattende protestene som startet i Gezi-parken i Istanbul i 2013, der det oppsto en forbrødring mellom kurdiske og tyrkiske demonstranter.
Samtidig som den kurdiske bevegelsen bygde seg opp innenfor det tyrkiske politiske systemet gjennom BDP og arvtakeren HDP, arbeidet mange kurdere tålmodig med å bygge opp alternative selvstyreorganer på grasrotplan under navnet «demokratisk autonomi». Den tyrkiske tidligere statsministeren, nåværende president Recip Erdogan, innledet i 2013 offisielle forhandlinger om fred med Öcalan og PKK. Dette førte til en våpenhvile mellom PKK og tyrkiske styrker, og større muligheter for kurdere til kulturelle og politiske ytringer. Mange håpet på en endelig fredsavtale. Partileder Öcalan erklærte fra sin celle at en slik avtale var nært forestående. Men resultatene lot likevel vente på seg, og sommeren 2015 ble den positive utviklinga reversert.
Skremt av framveksten av kurdisk autonomi i Syria og av framgangen til det pro-kurdiske partiet HDP gjenopptok Erdogan krigen mot PKK både innenfor Tyrkias grenser og i nabolandene. Det brøt ut harde kamper der tyrkiske regjeringsstyrker tok i bruk artilleri, stridsvogner og helikoptere mot kurdisk ungdom som hadde barrikadert seg i tettbefolkede byområder. I mellomtida måtte titusener av kurdere flykte fra sine hjem.
Ved nyvalg i november klarte likevel HDP å bryte sperregrensa nok engang, men hindret denne gang ikke Erdogans AK-parti i å oppnå flertall. Kampene i de kurdiske byene dabbet ikke av; tvert imot skjøt de ny fart. Ødeleggelsene i byer som Diyarbakir og Cizre er store, mange mennesker er drept eller såret og hundretusener har måttet flykte. Det er våren 2016 lite som tyder på noen snarlig gjenopptakelse av fredsprosessen.
I Iran som har den nest-største kurdiske befolkningen, etter Tyrkia, synes den kurdiske nasjonalismen å være mindre aktiv enn i nabolandene. De kurdiske områdene i Iran har stort sett blitt forskånet for de massive ødeleggelsene som har blitt gjennomført i de kurdiske delene av Irak og Tyrkia. Kurderne er likevel som etnisk og religiøs minoritet hardt rammet av den sjia-islamske statens undertrykkelse. Konflikten mellom myndighetene i Teheran og den kurdiske befolkningen putrer stadig under overflaten, og kan bryte åpent ut når det skjer noe.
Iran er i større grad et multietnisk samfunn enn Tyrkia, Irak eller Syria. Arven fra de historiske persiske imperiene er et samfunn der et knapt mindretall av persere styrer et rike som omfatter betydelige grupper med annen etnisitet; herunder kurdere, arabere, azerier og balutsjere. Alle disse gruppene undertrykkes i større eller mindre grad, men kurderne er spesielt utsatt fordi de fleste av dem er sunni-muslimer, mens regimet er basert på sjia-islam.
Regimet forfølger hensynsløst kurdiske aktivister, mange blir henrettet etter anklager om undergraving, terror eller narkotika-trafikk. Iran er i verdenstoppen når det gjelder bruken av dødsstraff, og størstedelen av ofrene er kurdere.
Flere tegn tyder på økende misnøye også blant kurderne i Rojhelat. Da den unge kurdiske aktivisten Shivan Qadiri i juli 2005 ble dept og mishandlet av styrker fra den iranske hæren brøt det ut demonstrasjoner i Mahabad og mange andre byer med kurdisk befolkning. Både demonstranter og sikkerhetsstyrker mistet livet under disse demonstrasjonene. Og i mai 2015 brøt det ut store demonstrasjoner i Mahabad og andre byer i med kurdisk befolkning etter at 25 år gamle Farinaz Khosravani begikk selvmord, angivelig for å unngå å bli voldtatt av en politimann. Hotellet der hun arbeidet, og der hun hoppet i døden, ble satt i brann, og opptøyene bredte seg til mange andre byer.
I den urolige perioden etter første verdenskrig tok den kurdiske stammehøvdingen Ismail Simko makta i store områder i det vestlige Iran der den kurdiske befolkningen var i flertall. Etter annen verdenskrig ble den første kurdiske staten i nyere tid opprettet i den iranske byen Mahabad. Mahabad-republikken fikk kort levetid, men har fått en viktig symbolsk betydning i kurdisk historie.
Også i Iran har kurdiske geriljastyrker fra ulike partier vært aktive helt fram til idag. Under den iranske revolusjonen etter sjahens fall i 1979, ble det opprettet kurdisk selvstyre i store områder, men det ble snart konflikt med de nye islamske herskerne. Det foregikk blodige kamper i de nordvestlige provinsene i mange år. Kurdernes fremste leder i denne perioden var den legendariske Abdel Rahman Ghassemlou, som ble myrdet i Wien i 1989 under forhandlinger med representanter for daværende president Rafsanjani.
Iranske peshmerga-grupper har hatt vekslende konflikter og samarbeid med peshmerga-styrkene til de store irakiske kurderpartiene, og har ofte hatt baser i de kurdiske delene av Irak.
Ghassemlous parti, KDP-I, er idag splittet i flere fraksjoner. Den største fløyen har lenge holdt seg i ro i sine baser i Nord-Irak, men etter å blitt involvert kampene mot ISIL, har de sommeren 2015 også gjenopptatt geriljavirksomheten inne i Iran. To andre kurdiske partier med maoistiske tendenser er også aktive; Komala i de sørlige delene av iransk Kurdistan, og PJAK, den lokale avleggeren av PKK, lenger nord, med utgangspunkt i sine baser i de irakiske Qandil-fjellene.
Iranske peshmergas som lenge har hatt sine baser på irakisk side av grensa, blei i 2014 mobilisert til kampen mot ISIL. Noen av dem har siden rykket over grensa for å gjenoppta geriljakrigen mot myndighetene i Teheran.
Lengst i politisk utvikling har kurderne kommet i Irak, der det siden 1991 har eksistert en selvstyrt region, regionen Kurdistan, med slike kjennetegn på nasjonalstaten som parlament, president og regjering, i tillegg til flagg, hær og nasjonalsang. Kurdere over hele verden ser med håp på denne regionen, det reellt eksisterende Kurdistan, som tross sine svakheter har vært det eneste området der kurdere styres av kurdere og der kurdisk språk og kultur er det normale.
Kurderne i Irak gjorde opprør mot arabisk herredømme fra første øyeblikk. I det meste av den moderne irakiske statens levetid har store områder i nordøst vært kontrollert av kurdiske militser, men først under Mustafa Barzanis ledelse fikk disse opprørene en nasjonal karakter. Geriljastyrker under ledelse av Mulla Mustafa (mulla er en kurdisk hedersbetegnelse, ikke en religiøs tittel) vekslet i 40 år mellom å forhandle og å krige mot de skiftende regjeringene i Bagdad. Etter hans død har sønnen Massoud Barzani overtatt ledelsen for partiet KDP, som lenge målte styrke med det noenlunde jevnstore partiet til Jalal Talabani; PUK.
De to rivalene Massoud Barzani og Jalal Talabani samarbeidet mot Saddam Husseins baath-regime, og ble møtt med nådeløs forfølgelse som kulminerte i gassangrepet på byen Halabja i 1988. Partiene KDP og PUK har kjempet blodige kamper mot hverandre, sist i perioden 1995-98, men har etter dette vært nære allierte. Etter den såkalte Første Gulfkrigen i 1991 har de hatt herredømme over store områder med kurdisk befolkning, og etter Saddam Husseins fall i 2003 har dette selvstyret blitt formalisert i den nye irakiske grunnloven.
Tre provinser er formelt underlagt kurdisk styre, og kurdiske peshmerga-styrker har kontrollen over store områder med uavklart status, herunder den viktige oljebyen Kirkuk. Kurdiske folkevalgte har deltatt i samtlige regjeringer i Bagdad etter Saddams fall. Jalal Talabani har vært den første kurdiske president i et av den arabiske ligas medlemsland, mens Massoud Barzani har vært president i den kurdiske regionen siden 2005.
Inntekter fra oljeutvinning, såvel i Kurdistan som i Irak forøvrig, skapte en økonomisk boom. De kurdiske byene i Nord-Irak ble omskapt til moderne metropoler der supermarkeder og kjøpesentre flommet over av varer fra alle verdenshjørner, der gatene var tettpakket av nye biler, og der luksuriøse leiligheter kostet like mye som i Norge - eller mer. Urolighetene og volden som har rammet de arabiske delene av Irak har kurdiske sikkerhetsstyrker for det meste klart å holde unna.
President Erdogan i Tyrkia har akseptert et stadig tettere økonomisk og politisk samarbeide mellom Tyrkia og den kurdiske regionen. Samarbeidet med den kurdiske ledelsen i Nord-Irak er blitt så tett at mange frykter Kurdistan er iferd med å bli et tyrkisk protektorat. Erdogans motstandere anklager ham for å ha ambisjoner om å grunnlegge et nytt osmansk imperium, der Nord-Irak knyttes sammen med de kurdiske områdene i Anatolia som et tyrkisk lydrike, og Massoud Barzanis motstandere anklager ham for å være et villig redskap for slike planer.
Sommeren 2014 ble teppet trukket vekk under de optimistiske visjonene, da de ekstreme islamistene i ISIL erobret fjellområdet Sinjar og store deler av Ninava-slettene nesten uten motstand fra peshmerga-styrkene, og truet med å angripe viktige kurdiske byer som Dohuk og Erbil. Først etter at amerikanske bombefly gikk til angrep på ISIL-stillinger stanset offensiven opp.
De omfattede krigshandlingene førte hundretusener av flyktninger til de kurdiske områdene. I tillegg til flere hundre tusen flyktninger fra borgerkrigen i Syria, har den kurdiske regionen tatt imot godt over en million flyktninger fra andre deler av Irak. Mange av dem er kurdere, men det er også et betydelig antall arabere, foruten assyrere, turkmenere etc.. Kurdiske myndigheter mangler ressurser til å hjelpe alle disse flyktningene, og frykter dessuten at Kurdistans tradisjonelle sikkerhet kan være truet av ISIL-agenter blant dem.
Krigen og flyktningekrisa har sammen med fallet i oljeprisene utløst en dyp økonomisk krise i Sør-Kurdistan,. De økonomiske og militære problemene forsterkes av en politisk krise knyttet til at Massoud Barzani har nektet å trekke seg som president etter at hans periode utløp i august 2015.
Store områder som idag inngår i Syria har lenge hatt kurdisk bosetting og vært brukt av kurdiske nomader. Under osmansk styre kunne kurdiske og andre nomader bevege seg fritt mellom beiteområder som idag ligger i ulike land. Men i likhet med de andre nyetablerte statene i Midtøsten anstrengte også Syria seg for å få slutt på nomadismen, fremme permanent bosetting og sikre grensene. Kurdiske stammer som tradisjonelt holdt til på begge sider av grensa måtte derfor velge hvilket land de hørte hjemme i. I den urolige situasjonen under og etter første verdenskrig foregikk dessuten store folkeforflytninger; armenere og assyrere ble fordrevet fra Anatolia, og også mange kurdere skiftet bosted. Det var dermed vanskelig å fastslå hvem som var syriske borgere eller ikke, noe som skulle får alvorlige konsekvenser for de syriske kurderne førti år seinere.
De viktigste kurdiske områdene i Syria er å finne langs rikets grenser mot de kurdisk befolkede områdene av Tyrkia og Irak. Det dreier seg om to små og et større område; Afrin / Kurd Dagh (kurderfjellet) nordvest for Aleppo; Kobani, øst for Eufrat, samt Jazira-området som stikker en stripe kalt papegøyenebbet inn mellom Tyrkia og Irak i nordøst. Sommeren 2012 tok kurdisk milits kontroll i disse områdene, og i november 2013 ble det utropt et kurdisk autonomt område under navnet Rojava, bestående av de tre kantonene Jazira, Kobani og Afrin.
De kurdiske styrkene, som domineres av det PKK-allierte partiet PYD, balanserte lenge på en knivsegg mellom regimet og opposisjonen. Kurdisk milits har stort sett klart å holde både de arabiske opprørerne og seinere ISIL-styrker utenfor sine områder. Det har også vært trefninger med regimestyrker, som holder flyplassen ved Qamishlo og andre små enklaver innenfor de kurdiske områdene, men Assad-styrkene og PYD har også ved flere anledninger kjempet sammen.
Fra andre deler av den syriske opprørsbevegelsens side har det vært hevdet at PYD er medløpere for regimet, mens PYD på sin side er skeptiske til de nære bånd mellom opprørsbevegelsen og Tyrkia, og frykter at de arabiske opprørsgruppene står for samme diskriminering av kurdere som Assad-regimet har praktisert. Mistanken om samarbeide mellom regimet og PYD har bakgrunn i at regimet i 2012 trakk sine styrker ut av de kurdiske områdene, og at PYDs militssoldater umiddelbart overtok makta. Det var snakk om erfarne geriljasoldater opplært av PKK i de irakiske Qandil-fjellene. Det er også interne maktkamper blant kurderne i Syria. PYD er nok størst og best organisert, men på ingen måte enerådende. Et stort antall kurdiske partier er organisert i paraplyorganisasjonen Syrias Kurdiske Nasjonalkongress, som støttes av presidenten i irakisk Kurdistan, Massoud Barzani.
Kurdiske partier som misliker PYDs autoritære politikk, har likevel sluttet opp om PYDs milits, YPG, og den tilsvarende kvinnemilitsen YPJ. De har vist seg i stand til å motstå omfattende angrep, ikke minst de velorganiserte angrepene fra islamist-organisasjonen ISIL.
Det kulturelle og religiøse mangfoldet som blant annet omfatter arabiske og assyriske minoriteter er en stor utfordring, Både blant arabere og assyrere er det opprettet milits-avdelinger som kjemper sammen med YPG i forsvaret av Rojava, men det har også vært væpnede sammenstøt mellom kurdere og assyrere i Qamishlo, og arabiske bosettinger skal være rasert i noen områder.
Erfaringene fra 2 års kamp mot ISIL og beslektede grupper satte YPG i stand til i august 2014 å rykke over grensa til Irak og opp til Sinjar-fjellene, der titusener av kurdere fra yezidi-religionen hadde søkt tilflukt for ISILs angrep. YPG åpnet på denne måten en korridor som gjorde det mulig for yezidiene å unnslippe trusselen fra ISIL. Dette førte også til grunnleggende endringer i forholdet mellom de væpnede styrkene fra Rojava, og peshmerga-styrkene i Sør-Kurdistan. Barzanis KDP-parti nekter å anerkjenne Rojava, mens de andre mektige partiene i irakisk Kurdistan, PUK og Gorran, har mant til kurdisk samarbeide over grensene.
ISILS angrep på Kobani høsten 2014 har skapt et tidsskille i kurdisk historie, og ført til store endringer i forholdet mellom de kurdiske partiene. PYD hadde med hell slått tilbake tidligere framstøt fra ISIL og andre væpnede grupper. Denne gangen hadde ISIL bestemt seg for å knuse de irriterende kurderne, og med tunge våpen erobret i Irak presset jihadistene forsvarerne tilbake,. Kantonen ble raskt redusert til byen Kobani, omringet av ISIL på tre sider og Tyrkia - som anser PYD som en avdeling av «terrorgruppa PKK» - på den fjerde.
Tyrkia demonstrerte sin manglende sympati for Kobanes kurdiske befolkning ved å sperre alle grenseoverganger til kurdisk kontrollerte områder av Syria, mens overgangen til områder kontrollert av ISIL sto åpne. President Erdogan uttalte at at PKK og ISlL var to terroristgrupper som han ikke kunne velge mellom, men hans regjering fortsatte i praksis sin støtte til islamistene. De store tyrkiske troppestyrkene som var utplassert ved Kobani gjorde ingen forsøk på å stanse ISIL, men hindret etter beste evne at byens forsvarere og sivilbefolkningen som var igjen fikk forsyninger av noe slag.
USA valgte derimot, etter lang tids nøling, å sette inn sitt flyvåpen mot ISIL, noe som fikk avgjørende betydning, og som satte såvel Tyrkias regjering som presidenten i det frie Kurdistan, Massoud Barzani, i forlegenhet. Han ble nødt til å vise sine tilhengere at også han brydde seg om den symboltunge kampen om Kobani.
USA presset både Barzani og Erdogan, og det ble til sist avtalt at en liten gruppe peshmergas skulle få passere gjennom tyrkisk territorium for å unnsette Kobani. Erdogan kunne svelge dette fordi han håpet at peshmergas, sammen med en tilsvarende gruppe fra den tyrkisk støttede syriske opprørshæren kunne dempe PYDs maktmonopol. Avtalen satte også PYD i en vanskelig situasjon, men ble til sist godtatt av alle parter.
Det var presset fra grasrota som tvang de ulike kurdiske partiene til et slikt samarbeide. Situasjonen avslørte en dyp avgrunn mellom de politiske lederne og det folket de skulle representere.
Med erobringen av Gire Spi (Tal Abyad) i juni 2015, etablerte PYD en korridor mellom Kobani og Jazira. Dermed har det oppstått et sammenhengende kurdisk kontrollert område fra Eufrat i det nordvestlige Syria til Khanaquin i det sørøstlige Irak. Dette langsmale området blir imidlertid kontrollert av kurdiske partier med høyst ulike agendaer. I Rojava arbeider PYD i skyggen av krigen mot ISIL, for å skape et nytt samfunn basert på Abdullah Öcalans ideologi. I Badinan og Erbil dominerer Massoud Barzanis tradisjonsbaserte KDP, mens det i Kirkuk og det liberale Suleimania er PUK og reformpartiet Gorran som kniver om makta.
Det meste av disse områdene styrt av kurdere grenser mot Tyrkia, der det vinteren 2016 foregår en blodig krig mellom hæren og kurdiske ungdom. Disse kampene i Nord-Kurdistan har for første gang ført den tretti år gamle krigen inn i hjertet av de store byene i Nord-Kurdistan.
De mange kurderne som har emigrert til Europa, Amerika og andre land utenfor Midt-Østen, er også en viktig politisk faktor. Statistikkene følger vanligvis opprinnelsesland og ikke etnisitet, men bare i Tyskland bor det antakelig så mye som en million kurdere. De kurdiske partiene har avdelinger over hele verden. I mange norske byer er det derfor en lang rekke kurdiske partier som følger nøye med på utviklinga i hjemlandet og ofte ligger i heftig strid med hverandre.