Et overfladisk blikk på denne verden kan gi inntrykk av at vi lever i en global økonomisk monokultur, og at denen finner sitt motstykke i en global kulturell ensretting. Vi støter på Disneyfigurer, Pepsi Cola og Windows operativsystemer fra Beijing til Valparaiso.Vi treffer tenåringer med Tommy Hilfiger t-skjorte og Levis jeans fra Namsos til Ouagadougou. Vi kan kjøpe cder med Shania twain og 50 cent i San Diego så vel som i Samarkand.
Går du glipp av siste epsiode av «presidenten» på nrk, kan du se den på svensk Tv dagen etter, og om du flyr til Cape Town kan du helt sikkert få den med deg der også.
Dette er selvsagt bare en del av bildet. Lokale kulturer blomstrer innen sang og musikk; teater, film og tv; radio og aviser, men slike lokale kulturer måler seg hele tida mot de amerikanske hegemoniske uttrykkene.
Det er ikke bare i Norge unge ambisiøse musikere synes det er heftigere å synge på dårlig angloamerikansk enn på sitt eget morsmål.
Dette vestlige kulturelle hegemoniet (det er fristende å kalle det et usansk hegemoni) har sine røtter i århundrers kolonialisme.
Sammen med eksporten av livsstiler og kulturelle normer har det også gått en eksport av religiøse forestillinger. Alfabetisering har gått hånd i hånd med oversetting av bibler og katekismer. Bibelskoler og misjonsstasjoner har vært integrert med jordbruksutdanning og helsestell. Det er slik sett helt følgeriktig at den norske staten kanaliserer sine uhjelpsmidler gjennom kristne misjonsorganisasjoner.
Mange av dere som sitter her er sikkert ateister eller i det minste agnostikere. Det forhindrer ikke at kristne og jødiske myter og fortellinger sitter dypt i dere. Selv Marx måtte i all sin religionsforakt ty til bibelske bilder når han ville undertsreke et viktig poeng. Det er derfor ikke underlig at motstanden mot global kulturell ensretting ofte griper til religionen for å finne kraft til sin motstand. Den islamske fundamentalismen må ses på en slik bakgrunn.
Det er derfor også riktig at vi som ønsker å solidarisere oss med folk fra andre land og andre kulturer kvir oss for å kritisere islamisme eller andre ytterliggående krefter.
Vi skal likevel passe oss for å bruke doble standarder. Mener vi det er feil av USA å bruke dødsstraff, må vi også ta avstand fra dødsstraff i Kina og Iran. Mener vi den norske kirke skal tillate kvinnelige prester og homofile ekteskap. kan vi ikke bruke en annen moralsk standard på muslimske eller hinduiske fundamentalister som Mullah Krekar.
Det finnes heldigvis også globale religiøse strømninger som forener respekt for mangfold med moralske krav. Liksom det finnes bevegelser for sosial og økologisk rettferdighet og for likeverd mellom kjønnene i kristendommen, finnes det også slike strømninger i islam og jødedom, i hinduisme og buddhisme. I den globaliseringskritiske bevegelsen (PUH) må vi trekke slike strømninger inn. Vi må styrke bevegelser for dialog mellom religioner og kulturer basert på respekt og likeverd, uten å miste fundamentale menneskerettigheter av syne.
Parallelt med kampen for økonomisk rettferdighet har vi en løpende kamp for kulturell og religiøs rettferdighet.
Veien til en bedre verden krever at muslimer kan samtale med gudinnedyrkere og ateister med pinsevenner. I en rettefdrig verden må shamanistiske strupesangere nyte like stor respekt som ekstatiske gospelpredikanter.
